Om å se tegnene i dagen

Sitter her godt oppi sofakroken nesten muttens alene. Det er en mørk regnfull novemberkveld, og helt stille. Bare hunden har funnet roen og sover høylytt ved siden av meg. Det vil si en god varm snorkelyd kan høres. Det undrer meg litt, og jeg må nesten le. «En god varm snorkelyd.» Det er ikke den samme roen over meg når husbonden er hjemme og han kommer med sin «gode varme snorkelyd.» Rart det der, hvordan ulyder forandrer seg til godlyder når de kommer fra kjeledeggen. Vel, vel.. Det jeg egentlig sitter her å tenker og undrer meg over er i grunnen helt noe annet. Nemlig disse finurlige små tegnene i dagen som hele tiden kommer og gir deg svar på spørsmål som du har gått rundt i lengre tid og lurt på. Det vil si, de kan ikke gi deg svar om du ikke er klar over at de er der. Men med en gang du vet at de er der, begynner du å legge merke til dem. Og med litt trening blir livet lettere å leve. Du kan rett og slett få et forvarsel på at noe du er kjempe redd for, kommer til gå helt fint. Eller at du må velge en annen utvei for at du skal komme helskinnet gjennom det. Når du har trent på det en stund, og merker at dette stemmer jo, blir du et mye mer avslappet og trygt menneske.

For eksempel, en vakker dag for mange år siden kom jeg kjørende i bilen min. jeg kjører mye i jobben min. Dette var i den tiden det begynte å gå opp for meg at hendelser og ting jeg støter på skal fortelle meg noe. ihvertfall når de gjentar seg flere ganger samme dag. «Du har opplevd det du og.» Jeg kommer rundt en sving, og der kommer det en svart, stor og flott begravelsesbil med kors
på taket og full pakke. «Ja, ja.» Tenkte jeg. «Her er det en som har valgt å reisee hjem. De er i grunnen litt staselig disse bilene.» Og så tenkte jeg ikke mer på det. Helt til jeg var på vei hjem igjen mange timer senere. Jeg kjører på en litt kronglete vei, og svingende ut rett foran meg fra høyre kommer det en.. Ja, det kommer en begravelsebil. stor og svart, med kors på taket. «Død og fordervelse.» Tenker jeg, og kjenner frykten komme som et sukk i meg.

Jeg stanser bilen og får roet meg kraftig ned. Mens jeg sitter der spør jeg meg selv. «Hva skal dette fortelle meg? Begravelsesbil, død..?» Her gjelder det å ha bakkekontakt, og ikke sveve ut i et eller annet. (Det er derfor jeg drar frem akkurat dette eksempelet med begravelsebilene.) For enkelte hendelser kan drive fantasien vår til vannvidd. Fantasien kan være vår beste venn, men også vår verste fiende. Husk det. Jeg tenker: «Erna. Hva er det du skal ligge dødt i livet ditt? Hva er det som plager deg så mye at de (Med «de» mener jeg underbevisstheten, hjelperene eller englene våre. Du velger.) går så hardt til verks for at du virkelig skal skjønne det?»

På den tiden var jeg kommet opp i en konflikt med familien, og noen venner som jeg ikke såg noen utvei på. Det var ille, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme ut av den. Men å legge saken død, helt vekk, kvitte meg med den, brenne den opp? Det hadde jeg aldri trodd skulle være noen løsning. Men vet du hva? Jeg valgte å gjøre akkurat det. Jeg måtte svelge mange kameler å gå mange runder med meg selv. Men i dette tilfellet var det det rette å gjøre. Det fikk jeg se i ettertid. Det er noe med å stole på det en får, og våge å gjøre det.

En gang får jeg en telefon fra sjefen min. «Erna. Konsernsjefen vår fra Texas kommer til Norge, og du skal ha han med deg på jobb i to dager.» «Ha, ha, ha.. er du blitt helt gal nå? Jeg kan jo ikke si mitt eget navn på Engelsk en gang, og så skal jeg sitte inne i en bil med «selveste han vi bare snakker om» i to dager. Kommer ikke på tale.» Svarer jeg. Oppriktig nervøs. Og hvorfor akkurat meg? Tankene raser gjennom hode på mitt. «Du skal ha han med deg Erna.» Fortsetter han. Han ga seg ikke. Han nølte ikke en gang. Jeg kunne selvsagt stått på mitt til slaget var vunnet, men et eller annet sted inne i diskusjonen kom «klarsynet» mitt frem. «Erna. Dette skal du gjøre. Dette har du bruk for å gjøre. Jeg såg også på at sjefen min ikke ga seg, det føltes påfallende. «OK da. Jeg gjør det. Han kan bare komme.» Og han kom, det gikk helt fint, og han dro igjen.

Om jeg fikk bruk for det? Det skal jeg love deg. Uten at verken han eller jeg visste det. Lærte han meg at uansett hvilken autoritær jeg skal eller må ta kontakt med, så er vi likeverdige mennesker alle sammen når det kommer til stykke. Ingen ting å kvi seg til. Måten vi kommuniserte på i to dager. Han høyt der oppe i hierarkiet og jeg der nede med fotfolket. Han uten Norsk, jeg uten Engelsk. I en bil på landeveien, gestikulerende, mye latter, og utrolig mye moro. Dette jeg har fortalt om her er faktisk en stor del av det å være klarsynt. Ikke så mystisk er det heller. Du kjenner deg gjerne igjen i det jeg forteller. Det er jeg sikker på. Det ligger i oss alle mer eller mindre.

Tren deg på å se tegnene. Da er du langt på vei. Tren deg på å finne ro i meditasjon. Da kommer svarene.

Nå er midnattstimen kommet, og jeg tar med meg min snorkende hund uder armen og tusler inn i mitt lune rede. Gleder meg til morgendagen av alskens spennende mennesker og hendelser jeg vil
møte på.

Kjærlig hilsen Erna.

Total Page Visits: 943 - Today Page Visits: 2