Kjærlighet oppnås ikke ved mestring – kjærligheten er der

Man må LA VÆRE Å TRO at å MESTRE, betyr det samme som å OPPNÅ KJÆRLIGHET. Det er en villfarelse – en misforstått oppfatning på hva kjærlighet er. Den bunner i frykt for å ikke oppnå det samme. Det er kun frykten for at vi er dårlige, som hindrer kjærligheten å vise «ansikt». Ingen mennesker er dårlige i utgangspunktet. Det som er dårlig, er en dårlig OPPFØRSEL.

Lever man i kjærlighet/praktiserer gode måter å oppføre seg på, er det fravær av frykt for å oppnå det. Mennesker som hører på SIN INDRE «TONE» – den myke følelsen, omtanken, hensynet – behandler andre bra uten nedlatenhet, ned-/baksnakking, overgrep, tvang, dominering, ol. De vil være imøtekommende, vennlige og smilende. Man bør ikke tolke dem dithen at de er mindre utrustet som menneske. Faktisk, så har givende mennesker, stort sett, MYE MER av det meste.

Folk som har opplevet dårlig behandling, har antageligvis møtt et menneske som har opplevet fravær av kjærlighet og nærhet på den gode måten i barndommen eller senere i livet.

Mennesker som oppfører seg dårlig mot andre, har antagelig sluttet å tro på at de selv er gode og lar være å ta hensyn til seg selv – til godheten i seg/sin egen kjærlighetsevne.

Vi kan tro vi er dårlige hvis noen oppfører seg dårlig mot oss. FEILAKTIG tro at man ikke er bra nok, god nok eller har evne til å oppnå kjærlighet. Det er ikke personen som mottar dårlig oppførsel som er dårlig – det er senderen som gir disse feile signalene med snakk eller oppførsel. Det tar ikke tar hensyn til kjærligheten – hverken i seg selv eller hos andre.

GODE FORELDRE ELSKER BARNET SITT SOM DET ER – uten at det trenger å prestere eller mestre noe for det.

DET ER ET VALG Å LEVE ETTER KJÆRLIGHETEN I SEG – uansett hva vi har opplevet.

VI Må ALDRI STOPPE Å TALE OG PRAKTISERE KJÆRLIGHETEN I OSS. <3

SANNSI

663total visits,1visits today