En liten samtale som forandret livet til en hest

En gang for lenge siden fikk jeg et oppdrag om å få kontakt med en hest, det var en travhest i sin beste alder. Eieren var bekymret for den, for den hadde stagnert mer og mer. Den hadde gjort mange gode løp i det unge livet sitt, og ingen ting skulle tilsi at den ikke hadde en lovende fremtid foran seg som traver i lang tid.

Eieren, en mann i slutten av førtiårene hadde ikke hatt den mer enn et halvt års tid, og hadde gitt den det beste en hest skulle ha.

«Bare den kunne snakke.» Sa eieren til meg, og hans bønn til meg var om jeg kunne prøve å ta en samtale med den for kanskje å finne ut hva det var som var galt. Som sagt så gjort. Jeg dro av gårde til avtalt tid og skulle tilbringe formiddagen sammen med hesten. La oss kalle den Ezmir.

Da jeg kom sto Ezmir og sturet med hengende hode, og ørene slapt forover. Jeg gikk bort til han mens jeg småpratet med ham hele veien. Ikke en bevegelse. Jeg så meg rundt i stallen. Her var fire hester til som sto på bås. Jeg fant meg en liten trekrakk som jeg satt meg på, på litt avstand.

Senket meg i sinnet og spurte han i tanken hva i all verden det var som gjorde at han såg så bedrøvet ut, mens jeg så for meg spørsmålet mitt i bilder. Ingen respons.
Jeg skjønte snart at her måtte jeg vise tålmodighet. Jeg fortsatte å stille spørsmålet mitt mens jeg fortsatte å sende bilder til han. Der, en liten bevegelse på det ene øret, og så det andre. Han så på meg. Jeg kjente kontakten med han, og jeg ventet.

«I mitt liv før jeg kom hit.» sa han. «Har jeg aldri vert ensom.» Det kom ikke mer. Jeg såg meg rundt i stallen. Fire stolte travere med hevede hoder og spisse ører sto og fulgte med på hva som skjedde. Og jeg skjønte instinktivt hva som var galt. Jeg måtte ta Ezmir med meg ut her i fra for å få kontakten igjen med han.
Fant en reim og leide den med meg. Ute var det et flott vårvær, og vi gikk bortover en kjerrevei til et lite skogholt. Der satte jeg meg ned. Så på han, og han så på meg. Jeg fortsatte. «Du har aldri vert ensom i livet ditt før du kom hit sier du. Hva som gjør at du er ensom nå da?» Jeg passet på å sende bilder av spørsmålet mitt til ham, i tanken.

Det tok ikke lange tiden før jeg fikk svaret: «De andre hestene her, de er ikke mine venner. Se bak på skulderen min, og på låret. Det gjør vondt.» Jeg gikk bort, klappen han over nakken og frem foten. Der kjenner jeg tydelig en knudrete hevelse. Skyver håret oppover. Det er rødt og hissig. Det samme bak på hoften.

Det sto helt klart for meg. Hesten blir jo mobbet. Plutselig får jeg noen bilder på netthinnen. En ung jente i fjortenårsalderen. Kommer mot oss smilende. Hun har med seg en ponni. Jeg «ser» Ezmir og ponnien går mot hverandre, og sammen løper de bortover en stor beitemark. Jeg hører også glade småvrinsk.

«Du blir mobbet du vakre Ezmir. Også savner du.» Tenk at alt dette kunne skje i et dyreliv uten at noen skjønte det.
Hesten hevet hodet og spisset ørene mot meg, mens den ser på meg med sine store brune øyner.
«Hør. Nå slipper jeg deg inn i hestegården, og så går jeg og snakker med eieren din. Slik skal du ikke ha det.»

Det viste seg at den unge jenta jeg så var stalljenta som hadde ansvaret for Ezmir der den var før den kom hit. Ezmir og ponnien hadde vokst opp i lag, og hadde glade dager sammen. Ezmir hadde et lykkelig liv og vant nesten alle løpene den var med i.

Eieren av hesten var målløs. Han hadde trodd at merkene på Ezmir var gnagsår fra båsen, og hver gang han og andre var i stallen virket det svært så fredelig der. Bortsett fra Ezmirs triste åsyn. Han fikk skiftet stall til hesten sin. Og til og med sørget han for at Ezmir, ponnien, og hestejenta fikk være sammen med jevne mellomrom til stor glede for alle tre.

Det rare med denne historien er at dyrene ikke er så forskjellig fra oss på det vennskapelige og følelsesmessige plan.

Det gikk noen måneder, og så fikk jeg en telefon. Det var den glade hesteeieren som ringt og inviterte meg til å hilse på Ezmir. Han hadde hatt sitt første løp etter seansen og vunnet med glans.
Da jeg kom var både hestejenta og ponnien der. Ezmir kom mot meg og småblåste gjennom nesen. Jeg la hodet mitt mot mulen hans og hørte han takket meg. Det gjorde jeg og. Det var ikke fritt for tårer i øynene på noen av oss.

Et sterkt møte. Jeg glemmer det aldri.

God klem fra Erna. ️

921total visits,1visits today