Praktiske utfordringer, (og noen følelser)

Jeg, jeg er en dame i min beste alder, og ser på meg selv som både løsnings orientert og praktisk anlagt. Men innimellom, må jeg bare innse at det eksisterer situasjoner hvor min ny oppdaget selvstendighet kommer til kort.

Jeg, er pr i dag en singel dame, lever med min tenårings datter. Og under siste flytting oppstod flere situasjoner hvor jeg ble utfordret på alle mulige måter.

La meg ta dere med inn situasjoner som oppstod.

Møbler må man ha når man flytter, iallfall når man er så lur å selge de man har fordi de ikke passer inn i ny leiligheten, (eller selger alt når man flytter inntil en samboer). Det er slik vi damer ofte er, i alle fall jeg. Når man da kjøper nye møbler, ja nye ikke brukt (for de er jo allerede skrudd sammen), lesser man esker, flat pakkede mareritt, tunge som et ondt år inn i det nye hjemmet. Man knekker negler, skraper opp hender og ikke minst alle blå flekkene som på mystisk vis bare dukker opp etter hvert.

Metodisk skrider man til verks, tegningene er jo enkle, nesten godt forklart, og av og til ikke. Under denne prosessen er jeg på stadiet hvor jeg ser på meg selv som meget praktisk anlagt og en gudegave til min egen selvstendighet.

Å åpne disse eskene er jo et mareritt i seg selv, mer negler knekker, og jeg har ikke lange tro meg, mer skrubbsår på hendene, disse eskene er jo klipset igjen som det skulle inneholde reneste gull. Første gang jeg tenker nå skulle jeg hatt en mann her, men jeg fremdeles kjemper med min ny funnet selvstendighet, eller ønske om det . Etter ca 30 minutter sloss kamp med tape og nagler og esker er innholdet godt sortert. So far so good. I et virvar av deler, små og store setter jeg i gang. Jeg kjenner fort på følelsen, nå skulle jeg i alle fall hatt en mann her. Denne kommoden som da er mitt første prosjekt passer overhode ikke til armlengden min. Uansett hvilken vinkel jeg går til angrep fra, med mitt nyinnkjøpte rosa verktøy, faller alt bare fra hverandre. Ikke fordi jeg gjør feil, men rett og slett er jeg fysisk ikke sterk nok, og har ikke armer som en 195 cm lang gud av en mann jeg virkelig ønsker meg akkurat nå.

I et øyeblikks vanvare og fortvilelse, tenker jeg at det er nå vi tar i bruk spillereglene til vil du bli millionær, hvor du har hjelpemidler og jeg er meget fristet av metoden ring en venn (helst da av den mannlige sorten av menneskeheten, helst med kunnskap i verktøy og møbelmontering). Til tros for at jeg var klart bestemt på at jeg skulle ta denne utfordringen på møbelmontering på strak arm, på egen hånd måtte jeg innse at slaget var tapt det ble 1-0 til kommoden, etter mange timer. Så jeg griper tlf og ringer, ja nettopp en venn av den mannlige sorten. Noen timer etter på er både kommode, klesskap og middag fortært. Og hjelp til resten av møbelmontering ble avtalt. Så vips var hele ruklet, jeg så nøye og planlagt og handlet inn i disse plate kompakte eskene, i løpet av kun få korte dager montert og klar til bruk. Takket være hjelp fra en mannlig venn, med armer som rekker både over og under og rundt møblementet. Ikke minst hadde styrke nok til å få de sette de opp i riktig vinkel etter montering.

Neste utfordring som dukket opp da i den nye leiligheten som er rimelig nyoppusset, fikk en merkelig odør fra kjøkkenet. Jeg tror jeg ende vendte helle kjøkkenet i jakten på den mistenkelige lukten. Hva og hvor i all verden kommer den fra? Etter nesten 2 ukers intens jakt, måtte jeg innse nok en gang, at dette finner jeg rett og slett ikke ut av på egenhånd. Jeg hadde prøvd alle mulighetene som jeg hadde og kunne tenke meg. Nok en gang gripes tlf, og metoden ring en venn av den mannlige sorten var et faktum. Ikke det at jeg aner hvorfor jeg tok det valget, hvordan i all verden kan en mann oppspore en odør hinsides alle illusjoner når jeg som dame faktisk ikke klarer dette. Til tross for at jeg er både praktisk og løsningsorientert. Men 2 minutter etter ankomst, lurer da min venn på om jeg har tømt og vasket beholderen bak kjøleskapet som jeg kjøpte som stod i leiligheten etter forrige leietaker. Hvem i all verden hadde tenkt på det? I alle fall ikke jeg. Så frem med kjøle og fryseskapet, med hjelp av noen ekstra muskler, da dette kjøleskapet står litt vanskelig til, og vips der var løsningen. Ble litt skruing på nytt med mine ny innkjøpte rosa verktøy, litt instruering på hvordan man gjør dette, og vips så var lukt og odør under kontroll.

Gjennom dette har jeg lært at jeg fremdeles er som jeg skrev innledningsvis, både løsningsorientert og praktisk anlagt. Men det er ikke alt jeg klarer på egenhånd. Av og til og inni mellom strekker man bare rett og slett ikke til, og det er ok. Det er faktisk helt greit. Men jeg har lært innmari mye gjennom de dagene og ukene som gikk hvor jeg faktisk måtte be om hjelp til det jeg ikke klarte å løse på egenhånd.

For å nevne noe:

· Det er fullstendig i orden at man ikke mestrer alt.

· Det er hyggeligere å være 2 når problemer skal løses.

· Jeg har lært forskjellen på disse typer bits til skrujern: stjerne, flat, torks, umbraco og pozi.

· At en mann kan se og tenke løsninger der hvor selv en løsningsorientert og praktisk anlagt kvinne, (som meg J) ikke ser løsningen.

· At selv om man ikke løser alt på 123, så ordner det meste seg til slutt.

· Innimellom trengs det mer muskelstyrke og armlengdesom jeg ikke er i besittelse av.

· Det er ikke så vanskelig å be om hjelp når utfordringene kommer.

· At venner er gode å ha også av det motsatte kjønn.

Jeg innser også at det er ting en mann kan stå fast i, som vi kvinner kan hjelpe til med. Dette går begge veier. Jeg vet også at mange kvinner nok klarer de situasjonene som beskrevet over, og dette er ikke et angrep på noen, bare mine refleksjoner over en situasjon jeg ikke klarte å løse på egenhånd. For jeg gikk virkelig hardt ut på den biten at så løsnings orientert og praktisk anlagt jeg er, så blir dette en helt enkel sak, hvor vanskelig kan det være. Det å fremstå som selvstendig var der og da noe av det viktigste mitt hode kjempet for.

Men vi kan ikke være gode på alt, det er ikke mulig å mestre alle utfordringene på egen hånd. Det ender ofte slik at man må be om en hjelpende hånd, et lyttert øre eller en hjelp for å kunne løse det som ligger fremfor en. Og det er helt ok, det er helt i orden. Mange ganger er det faktisk nok med utfordringen å innse, at dette klarer man ikke helt alene, man trenger en støtte, en hjelpende hånd eller hva det måtte være for å kunne løse utfordringen som ligger fremfor en der og da. Og i seg selv så er det vel også en utfordring å klare å be om hjelpen trenger, der og da for å komme deg videre i den situasjonen du står i.

Utfordringene kan være mange i et menneskets liv, men dem er der for å løses, for at du skal kunne utfordre deg selv. Vokse som menneske, lære og erfare. Om det måtte være praktiske, fysiske, eller følelsemessige utfordringer, oppskriften er den samme. Det er ikke alt du klarer selv, noen ganger må du be om hjelp for å komme deg videre. Det er ikke så skummelt, når jeg først tenker meg om.

Klem fra Nina

1493total visits,1visits today