Sammen er vi sterke. (Felleskap)

Fellesskap er et begrep som ofte knyttes til ulike sammenhenger, for eksempel fellesskapet i en familie, i et land, i en menighet eller i det globale fellesskapet. Fellesskap fordrer at det er snakk om flere enn ett individ, og at det er noe som er felles. Som deltaker i et felleskap inngår man i en større enhet hvor noe er felles, enten det er i ekteskapet eller som borger i et land.

I vårt eget liv er vi alle en del av mange felleskap, og hver av oss spiller en viktig rolle i denne strukturen som vi som mennesker bygger opp rundt oss, om det måtte være i vennegjengen, foreldre- gruppen, familien eller andre arenaer. Vi tar alle i ulike sammenhenger på oss forskjellige roller i den strukturen av felleskap vi befinner oss i der og da, noen ganger er vi aktive og søkende, andre ganger er vi passive.

Man er alle ansvarlig for sin rolle i disse felleskapene og den posisjonen man velger å innta. Mange av oss sliter nok på noen arenaer, mens i andre sammenhenger glir man fint inn i sin rolle i det aktuelle felleskapet. Sammen er vi sterke, er ofte utrykk som blir brukt i mange av disse situasjoner.

Hvordan man velger å forholde seg i de aktuelle felleskapene er opp til hver og en av oss, men det er viktig for oss som mennesker å være en del av denne strukturen. Vi identifiserer oss ofte med menneskene vi deltar sammen med, og som regel er det også en felles misjon eller visjon som er bærer av et ønske om å drifte felleskapet videre fremover for å oppnå målet, misjon eller visjonen bak.

Rundt i Norge og verden forøvrig sitter mange og føler seg utestengt fra felleskapets makt. Man kjenner på ensomhet, fortvilelse og manglende pågangsmot. Hvorfor tillater vi egentlig dette mot oss selv, når vi havner i slike situasjoner? Verden er bygd opp av store og små felleskap, som vi fritt til enhver tid kan oppsøke. Det finnes alltid noe vi selv kan bidra med for å bli inkludert. Vi må slutte å ekskludere oss selv, lukke oss inne, men ta tak i de muligheter som finnes der ute, rett utenfor den lille døren vi ofte lukker og setter oss ned og kun gir næring til ensomheten og fortvilelsen.

For å kunne aktivt delta i felleskapet er det viktig at du først og fremst går frem som det beste eksemplet du kan være for deg selv. Jeg husker ikke nå om jeg fant denne liste på 7 punkter på nettet for mange år siden eller om jeg faktisk skapte den selv, men det er kjøreregler som jeg har forholdt meg til siden. Den har hjulpet meg mange ganger når jeg har stått i valgsituasjoner, endringer og ikke minst i det hverdagslige livet, hvor man ofte må være det beste eksemplet av seg selv man bare klarer. Disse kjørereglene har jeg nå lyst å dele med dere:

Du skal gjøre egne valg.

Valg kan mange ganger ha både positive og negative konsekvenser. Men til tross for det skal du velge, og du skal velge selv. Handlingslammelse fører deg ingen vei, og kanskje velger du feil, men VELG, så du ikke ender opp med at alle andre velger for deg.

Du skal ta ansvar for egne handlinger.

I den dypeste visshet skal du ta ansvar for egne handlinger, for hvert ord og enhver handling berører andre, derfor er det viktig at du selv står til ansvar for hva du selv gjør. Det er aldri noe som «bare blir/ble slik». Du er ikke et viljeløst menneske i hendene på en ubegripelig høyere makt.

Du skal ikke leke med følelser.

Hverken dine egne eller andres. Ikke noe er så dyrebar en gave som følelsene våre, og de skal behandles som det, med varsomhet og respekt. Man skal ikke spille russisk rulett, med egne eller andres følelser, ønsker du å leve risikabelt, er en ekstremsport som cliff diving eller fallskjermhopping heller å anbefale.

Du skal ikke la andre definere deg.

Definer hvem du selv er, kjenn dine egne verdier så godt at du står støtt selv om andre har helt andre verdier og gir uttrykk for at de er de eneste rette. Paulo Coelho sier dette så vakkert: «For å ha tro på din egen vei, trenger du ikke bevise at andres vei er feil.»

Kjenn dine egne behov.

Spør deg selv om dine grunnleggende behov blir dekket i den relasjonen du er i. Blir de ikke det, er det ditt ansvar å si fra om nettopp det. Mennesker er som regel ikke tankelesere. Hjelper det ikke si fra, er det ditt eget ansvar å fjerne deg og forlate den aktuelle relasjonen.

Kjenn dine egne grenser.

Si fra hvor de går, og la det få konsekvenser om de tråkkes over. Lar du grensene dine tøyes til stadighet, vet verken du selv eller noen andre hvor de til slutt går. Å flytte en grense må være din egen beviste beslutning, ikke noe du bare lar skje.

Kjenn din egen verdi.

Dersom du ikke verdsetter deg selv, kan du ikke forvente at andre skal gjøre det. Vær ekte og ærlig og stå for den du er.

Lytt til intuisjonen din.

Den ser og hører ting som ikke en gang kommer opp i bevisstheten, som ikke alltid er forklarlig, men som like fult er den rettesnor du skal ledes av. Hvor ofte står man ikke der med tanken, jeg visste det, jeg kjente det, hvorfor «hørte» jeg ikke etter. Intuisjonen ser sannheten.

Om vi alle tar ansvar for oss selv, og gjør jobben som skal til, vil dette forplante seg ut i de felleskapene vi daglig, ukentlig og månedlig befinner oss i. Det vil skape gode energier som fundamenterer gode fellesskap som igjen vil vokse sammen med oss.

Hilsen Nina

878total visits,1visits today