Annas liv

Tanken er som følger: vi skal sammen produsere en historie om Anna, en 83 år gammel dame. Det vil fungere slik at Anna har oppgitt noen tekniske data om hennes liv og en begynnelse på historien. Nestemann kaster seg på tråden der forrige person i tråden har sluttet og sammen gir vi Anna, minner om fortid, nåtid og fremtid. Hvilke opplevelser, minner og hva opplever hun nå er det du og Anna som skal skape, med å gi henne dette via å skrive små eller mellomstore innspill i historien til Anna. Du trenger ikke skrive et helt minne, du kan skrive bare noen setninger og sende «pennen» videre til nestemann. Det er ingen fasit på lengden på det du skriver, den eneste regelen er at ingen får avslutte historien, det skal Anna gjøre når Anna føler tiden er riktig.

Til slutt vil dette bli redigert til en blogg som blir publisert som et felles produkt på alle sidene til Esterella. Anna oppretter en egen tråd til eventuelle spørsmål ang oppgaven slik at denne tråden kun inneholder Annas historie.

Annas Historie.

Kort bakgrunn. Anna er født i Norge 21.05.1935, hun er altså 83 år gammel. Hun er oppvokst under krigen, og utdannet seg som sykepleier. Hun har født 2 barn, en gutt, Harald som i dag er 60 år og en jente, Kari som i dag er 58. Hun giftet seg med ungdomskjæresten Ole, som døde av hjertesvikt i 2014. Anna bor på omsorgssenter sammen med 14 andre beboere, her har hun bodd i ca 1 år.

Annas historie starter slik:

Det er tirsdag, og Anna er akkurat ferdig med sin lille spaser tur rundt i korridoren, rullatoren lot hun i ren trass stå igjen på rommet sitt. De fikk jaggu hente den selv, eller hjelpe henne tilbake til rommet når den tid kom. Anna kjente litt på trassen, hun likte ikke rullatoren, men pleierne insisterte da hun bedre kunne klare seg selv uten hjelp, men hun syntes egentlig de godt kunne hjelpe henne når hun skulle returnere til rommet.

Kaffeeimen sivet rundt i korridoren, det var snart tid for ettermiddagskaffen, og Anna satte kursen mot oppholdsrommet.  Hun håpet favorittstolen ved vinduet var ledig, hun likte å sitte der men hun nøt ettermiddagskaffen, og se utover gatene og menneskene som gikk forbi. Anna trakk et lettelsens sukk i det hun svinget rundt hjørne, stolen var ledig og hun satte direkte kurs for å sikre seg den gode stolen med utsikten.

Bak henne hører hun pleieren trille inn kaffe vognen, og i det hun glir på plass ned i stolen, bred den kjente lukten seg rundt i rommet, den kjente lukten av ferske, nydelige søte wienerbrød. Anna er med ett tilbake i barndommen, da hun og moren var på kafe

Anna var 7 år, året var 1942 og hun hadde bursdag. Med rød og hvitprikket ny kjole, som moren hadde sydd til henne, skulle de to feire Annas bursdag, bare de to for en gang skyld. Det var tidlig på dagen da de tronet inn på byens bakeri. Der ble det bestilt wienerbrød og saft til Anna, kaffe til mor. Slik herlighet hadde aldri vært i hennes munn før, det var som om hele meg eksploderte i den søteste, beste smak man kunne forestille seg. Glemt var frykt og uro, nå var det bare glede, lykke og nytelse.

Og kafe var den beste plassen hun visste om å gå på når hun og moren var ute på handletur! De fant seg et bord med flott utsikt til havnen nedenfor med butikker og brygger side om side. De kunne se folk som gikk forbi på gaten i tillegg, og om det var noen kjenninger de kunne vinke til om de så opp mot kafeen da! Men nå spurte mor hva hun hadde lyst på av mat og drikke, men det var ikke vanskelig- for det beste var jo som alltid, ekte wienerbrød og kakao med krem på! Da sto både tid og sted stille når hun fikk servert slik lykke på fat av sin kjære, snille mamma.

Mens Anna satt der og nøt wienerbrødet sitt så hun seg rundt i lokalet. Det stod en maskin der med sprettballer i. Anna ble trukket mot maskinen. Mange små baller med nydelige farger. Anna stod der i noen minutter før hun gikk tilbake til bordet. Moren og Anna fortsatte å småprate og kose seg. Plutselig ser Anna at mor stivner til. Hun blir hvit i ansiktet. Anna ser seg redd over skulderen. Der står det en tysk soldat. Han så veldig ung ut. I hånden holdt han en gul sprettball. Han holder den ut til henne. Moren ser på ham og ser på Anna. Hun begynner å få fargen tilbake i ansiktet sitt. Denne soldaten ville gi deg en gave. Anna tar lykkelig imot. Han smiler med snille men litt triste øyne. Anna tenker ofte på dette, i dag, hvordan man kan havne i situasjoner bestemt av andre. At man ikke nødvendigvis skal dømme andre, uavhengig av hvem man tror de andre er.

I det samme sa denne mannen til mor; fin jente som minner meg om min søster i Tyskland! Så underlig å tenke på at moren hadde så spesielle øyne når hun ble hemmelighetsfull. Øynene hennes hadde en glans som Anna undret seg over. De nydelige øynene og de røde kinnene. Vakker var hun.

Minnet fikk Anna til å tenke på de nydelige øynene til Ole, hennes kjære ektemann. Øyne som fikk en helt egen glans når han kysset henne og fortalte at han var glad i henne. Det kommer noen tårer når ho minnes ektemannen. Som alltid hadde ett smil på lur.

Åå- nå sved det til i hennes bryst av smertende lengsel til hennes elskede som var stasjonert som soldat, for å forsvare sitt land i krig, så langt fra sin lille familie som gikk der og ventet på sin kjære pappa og ektemann så langt unna. Åh, la alt gå bra med min djerve, snille og gode mann-tenkte moren i sitt stille sinn, og la krigen stoppe opp, og la det bli fred på jord for all tid. Det var jo lov å be og, også håpe for dem alle tre, men også for landet Norge og all verdens folk og riker. Nå reiste de to seg for å dra derfra for å handle det de skulle og kunne få tak i av det de trengte mest til husholdningen deres. De måtte jo også gjøre det beste ut av dette livet de hadde i denne fæle krigs- situasjonen. Når vi kommer hjem skal vi sette oss ned å skrive brev til kjære pappa og fortelle hva vi opplevde i dag sa moren og kanskje ett fint bilde av oss som far kan trøste seg med så lenge!

Anna … Anna kaffen er klar. Anna åpnet øynene og så en pleier med blå klær rekke henne kaffekoppen. Du var langt inne i egne tanker sa pleieren mildt. Hva tenker du på?

Å, er det her jeg er ja, sa Anna, med en tåre i hver øyekrok; Anna var så langt borte i en vakker drøm om da hun var ei lita jente i lag med sin kjære mor, og Anna skulle ønsket hun kunne ha svevet enda lengre inn i fortsettelsen i lang tid! Men nå lever hun her og nå og må gjøre det beste ut av det. Men håper virkelig drømmen kan fortsette når hun legger seg i kveld!

Men det ble nok en helt annen drøm den natten, da var hun blitt 17 og skulle på sitt første ball. Igjen hadde mor sydd ny kjole, denne gang i rosa med hvit krage og med matchende sko og veske, det kriblet i magen av forventning.

Så vakker hun følte seg. I dag håpet hun på å treffe den rette. Hun hadde sett seg ut en sjarmør. Men problemet var at det var mange andre som hadde sett den samme sjarmøren også.
Hun visste han het Ole. Og var nyinnflyttet til stedet. Hjertet slo i brystet ved tanken på han.
Da hun kom frem var det allerede kommet en del folk, og hun skyndet seg bort til sin venninne Anne som sto og ventet på henne borte ved inngangen.

Sammen gikk de fnisende inn i dansesalen. De hadde vært bestevenninner siden de var små. Og hadde ingen hemmeligheter for hverandre. Inne i dansesalen spilte noen lokale karer på fele, trekkspill og gitar. Musikken var lystig og mange var allerede kommet seg på dansegulvet. Plutselig følte hun at noen så på henne. Hun snudde på hodet, og kjente rødmen krype opp i kinnene. Det var Ole som stod der og stirret på henne

Hun visste nesten ikke hvor hun skulle feste blikket i ren sjenanse, men tok seg i å gløtte opp på ham. Tenk, her sto han som hun hadde brukt dager, for ikke å si sene nattetimer å tenke på. Nå bød han henne opp til en dans, og hun hørte de spilte en rask polka. Anna hadde bestandig vært glad i musikk, og takten hadde hun inne. Ole viste seg å være en habil danser, og Anna følte at hun svevde rundt i lokalet i takt med Ole

Da polkaen nesten var slutt oppdaget hun at Emma var på vei mot dem. Emma var den peneste jenta på stedet, og alle guttene lå langflate etter henne.

Hei Ole, jeg vet og ser du er en flink danser så jeg jeg vil gjerne be om en dans med deg nå, om ikke det er for mye forlangt da. Emma overså Anna helt og lot som hun var usynlig der hun sto med Oles armer rundt livet ennå. Nei ikke ennå, jeg tar en dans til med Anna, så får se senere. Anna ble så glad inni seg at hun rødmet da hun hørte de ordene som hun mest av alt hadde ønsket å høre fra han. Emma lot som ingenting men Anna så i ett glimt at øynene hennes svartnet av irritasjon og sjokk for slikt var hun ikke vant til. Men Emma skulle vise han at hun var bedre enn som så og ville legge fram til en plan som nok helt sikkert fikk han til å reagere. Emma hadde sine tilhengere av andre gutter så hun ville få en av dem til å liksom sparke foten under Ole under dansen hans med den ‘gåsa’ Anna! Hun så gjorde og den minst interessante av gutta fikk og tok imot det oppdraget med iver over å ha blitt bedt av selveste populære Emma. Og selveste Emma var med på dansen, der de seilet i full fart sidelengs mot Anna og Ole og liksom falt mot Oles ene fot så Ole ble liggende med Anna over seg i en klump. Men Ole reiste seg opp, tok Anna i armene sine og børstet over kjole og hår til sin partner og sa; gikk det bra kjære. Anna svarte njaa jeg tror det. Flott for da kan vi to danse i hele kveld. For ingen andre vil jeg heller danse med, så høyt at Emma skubbet sin medsammensvorne langt unna av det store nederlaget, for den noe mindre populære Emma! For det var mange som hadde sett og forstått hele opptrinnet. Og slik kan det gå når man blir for ‘høy på pæra’.

Anna humret litt for seg selv i søvnen.
Pleieren som tidligere hadde servert henne kaffe var innom rommet hennes på sin nattevaktrunde, hun så på den sovende Anna som smilte i søvnen og sa til seg selv «i morgen må jeg jammen spørre hva Anna drømte»

Neste formiddag satt Anna i fellesstua og pratet med to andre beboere … En eldre mann satt i ene hjørne av stua og så på fjernsyn. Bonanza gikk på full guffe.

Anna forsøkte å se på programmet på tv-en, men ble fort henfallen til minner om sitt første ball og sin første store kjærlighet. Venninnen Anne hadde hun knapt hatt tid til å snakke med den kvelden. Hun var betatt av naboens Jon, og hadde tilbrakt det meste av kvelden på dansegulvet med ham. Men Anna hadde fått med seg de blussende kinnene og øyekastene de to hadde sendt hverandre

Hun så i øyekroken at Jon var på vei bort til Anne, men måtte også titte litt bort på Ole også. De nydelige øynene skinte mot henne. Som om det lå en hemmelig beskjed til henne, og som bare hun kunne lese. Den gutten ville hun ha. Hadde han bare kysset henne, hun ønsket det så inderlig … Nei, nå måtte hun komme seg inn i den virkelige verden. Det var mye aktivitet i rommet ved siden av.

Tenk at vi begge to fant våre utkårede den kvelden. Anna fikk en snill og hyggelig mann som hun fikk veldig mange gode år med. Kari, min venninne mistet sin Jon etter få år. Ja, ja slik er livet. Mens hun satt slik å mintes, hørtes en kjent stemme. Oldemor sitter du her og drømmer deg bort igjen. Den glade muntre stemmen til Kristine hørtes gjennom TV støyen.

Anna var øyeblikkelig tilbake i nåtiden, «Kristine, så koselig at dere kommer og hilser på Oldemor. Nå er det jammen lenge siden. «Jammen oldemor, sa Kristine, vi var jo innom her i går også, har du glemt det?»

Og det var sant. Anna hadde blitt merkbart glemsk i det siste. Det var så lett å glemme hvor hun hadde lagt fra seg veske og kam, men det meste i fortiden hadde hennes sto som spikret fast. Barndom, ungdom, egne barn, barnebarn og oldebarn hadde hun full kontroll på. Og for ikke å snakke om hennes livs store kjærlighet og beste venn, hennes elskede Ole

Kristine og søsteren Eva ble sittende og prate litt om løst og fast. Anna syntes virkelig det var veldig koselig å se dem. Men etter en stund vandret tankene igjen tilbake til tidligere tider. Det var så vanskelig å konsentrere seg lenge av gangen og disse unge menneskene pratet så mye. Det var vanskelig å følge med på alt. Tankene vandret til hjemmet hennes som alltid hadde vært så fylt av lyder og aktiviteter fra mann og barn og barnas venner. Senere også barnebarn og oldebarn. Hun tenkte på hvordan hun alltid var oppe en time før de andre sto opp. Hun pleide å tenne et lys og nyte en kaffekopp alene ved kjøkkenbordet mens hun beundret utsikten utenfor vinduet. Dette var hennes tid. Stillheten før den nye dagens oppgaver tok til.

Og oppgaver var det mange av. Barn skulle vekkes og det kunne ta tid, Harald var både treg og gretten om morgenen mens Kari alltid var blid og rask. Mat skulle smøres, både til mann og barn, før hun kunne gjøre seg klar til sin egen jobb. Men det var en herlig tid, mye motto og lek var det også. Inntil tragedien rammet dem.

I tiden etter tragedien ble ikke livet det samme som før. Det ble heller ikke snakket mye om den første tida, men i hjertet hadde hun det vondt. Når hun stod heime i alt arbeide og når hun var på jobb så gråt hun innvendig. Alle i familien hadde vanskelig for å snakke om dette, så hun og tok seg ofte turer i skog og mark for å plukke sopp eller hente andre ting som kunne brukes i mat når hun hadde tid. Der kunne hun finne fred og der fikk hun reflektere. Hun trengte enda mer tid for seg selv en tidligere en periode. Hun var sliten. Når hun kom hjem fra skogen lagde hun kjempegod mat og hun visste at det var til glede. Hun ville så gjerne at sine nære og kjære skulle ha det bra.

Det var tungt for dem alle etter at moren hennes døde, men spesielt for Anna som alltid hadde vært nært knyttet til sin mor, og barnebarna forgudet henne. Hun kunne hatt mange gode år igjen, hadde hun bare ikke bestemt seg for å gå i butikken akkurat den morgenen. Det skjedde så raskt! Hun hadde akkurat gjort seg ferdig med handelen og skulle runde butikkhjørnet for så å krysse veien. Det var lite biler på veien på denne tiden, så hun tenkte ikke på å se seg for. Melkebilen var alt for sent ute denne dagen og kom kjørende i altfor høy fart. Den traff henne hardt og nådeløst. Heldigvis rakk hun ikke lide. Anna sukket høyt og trakk pusten dypt der hun satt i sine egne tanker.

«Nei, nå er det på tide å ta en liten trilletur, så du får litt frisk luft». «Du sitter og drømmer deg helt bort, oldemor.» Kristine var temmelig oppgitt. Hun fikk ikke helt kontakten med henne lenger. Er du syk? Spurte Kirstine med en litt gråtkvalt stemme. Nei, bare så forferdelig trett.

I det øyeblikk vi kom ut i solen falt Anna på nytt inn i drømmer. Mine barn, barnebarn og oldebarn hadde overrasket Ole og Anna på 75 årsdagen sin med tur til Mallorca. Hele familien, stort og smått, stod vi der på flyplassen i Palma. Varmen omsluttet henne som en varm god klem da de, etter mye styr kom ut fra flyplassen. Dette var en helt ny verden.

Bare luktene som var så fremmed fasinerte henne. Anna likte de fremmede lydene. Ole så også meget fornøyd ut. Dette var godt for de begge. De gikk hånd i hånd langs strand promenaden.

Solen gjorde godt for en sliten kropp. Trygt og godt var det å holde min store kjærlighet i hånda, der vi kom gående, og slukte alle gode inntrykk der på stranda. Brune flotte kroppen til Ole var like vakker som den gang Anna traff han på festen for mange år siden.

 Etter alle disse årene kunne han fortsatt se på henne og få henne til å føle seg som hun var 17 år igjen. Forunderlig.

Kriblingen i magen hadde ikke kroppen glemt. Å som hun lengtet tilbake til den tiden. Hun smilte for seg selv, dypt inne i sine egne tanker, da Kristine fikk henne tilbake til virkeligheten: du smiler så godt, hva tenker du på, kjære deg? Hun smilte varmt der hun satt ved siden av henne. Ikke noe spesielt, vennen min. Ikke noe spesielt. Nå, fortell litt om hva som er viktig i ditt liv om dagen, Kristine min?

Kristine fortalte villig om livet sitt, hva hun bedrev dagene med og alle sine gjøremål, Anna hørte henne lengre og lengre vekk, tankene var tilbake til sydenturen hun fikk til sin 75 års dag.
Den dagen hun og Ole vandret på strandpromenaden hånd i hånd.
Ole hadde stanset opp og slått armene sine rundt Anna, hun hadde hvilt hodet inntil han. Plutselig hadde hun kjent at noen stirret på henne. Hun følte et skikkelig ubehag og hadde snudd seg, der stod hun, hva var det hun het igjen? Anna var sint på seg selv for at hun stadig glemte navn. Jo Emma var det, øynene hennes var like hatefulle som de var den gang for lenge siden da Ole hadde avvist henne på dansegulvet til fordel for Anna.

Livet hadde ikke fart vel med henne så Anna, den skjønnheten hun en gang hadde vært var ikke å se lenger. Anna tok seg selv i å synes synd på henne, hun så både ensom og trist ut.

Emma hadde blitt en gammel dame nå, og hennes ungdoms skjønnhet hadde forsvunnet, men hun var fortsatt en vakker og elegant dame for sin alder og pent kledd. Fasaden var viktig for henne. Ryktene ville ha det til at hun aldri hadde glemt sin ungdoms forelskelse. Hun hadde giftet seg med en mann som var ganske drikkfeldig og ekteskapet gikk overstyr. De fikk aldri barn, og Emma var blitt en bitter gammel dame. Nå kom hun gående mot dem. Hjelp!

Anna mer kjente enn så at Emma nærmet seg. Men før hun rakk fram til der de sto rakk Anna å tenke at ingenting eller noe, skulle få ødelegge den flotte ferieturen deres.

«Ole, er det virkelig deg?» Emma så rett forbi Anna og smilte til Ole og blafret med sine lange falske øyevipper. Du ser godt ut Ole» sa hun og la armen sin på hans, armen var full av armbånd og bling.
Og « Anna er det du, jeg kjente deg ikke igjen, du er blitt så gammel!» Anna kjente hun ble sint innvendig.
Sinne spredde seg i brystet hennes så det nesten var vondt.
Oldemor, oldemor, går det bra?» Lang vekke kunne hun høre en stemme. Anna ristet på hodet og prøvde komme seg tilbake til nåtiden, hun holdt seg til brystet og kunne kjenne sinnet og smerten rive.

Anna smilte varmt til Emma. «Ja, tiden setter sitt merke på oss alle. Det får vi ikke gjort så mye med. Så hyggelig å treffe deg her. Vil du ikke spise middag med oss i kveld så vi kan oppdatere hverandre på hva som har skjedd siden sist. Det må da være snart 50 år siden sist, eller hva? Du verden som tiden flyr.» Anna følte seg på ingen måte truet. Hvorfor skulle hun det? Se bare hva livet hadde gitt henne, gitt dem begge. De hadde vokst sammen de to. Som to bjørkestammer som hadde klamret seg til hverandre og blitt uatskillelige.

De hadde bestemt seg for å gå på den koselige restauranten som lå et par gater nedenfor hotellet de bodde på. De hadde vært der et par ganger allerede, og trivdes godt der med hyggelig betjening å nydelig mat. I kveld hadde de annonsert at det skulle være dans der, Anna hadde gledd seg på en svingom med mannen sin.

Endelig var det noe glede seg over igjen. Hun var i grunn god på å kose seg når alt kom til alt. For Anna var trua på kjærligheten det viktigeste og dansen med livet i oppturer og nedturer hadde gjort henne til en klok og varm dame.

Hun var innerst inne glad for at Emma hadde takket nei til middags invitasjonen. Hun ville ha Ole og familien for seg selv. Nyte den varme kvelden. Det var så deilig å slippe strømpebukser og ullundertøy.

Oldemor, sa Kristine, hva er det med deg i dag. Du virker så tankefull og drømmende.
Hemm, ja kjære, jeg tenker så mye på tida som var før, jeg har jo levd lenge og fått opplevd mye vet du. Akkurat nå tenkte jeg tilbake på sydenturen, som var så fantastisk å oppleve.
Det høres fint ut ja, oldemor.
Men se der borte i dammen, sa Kristine, der er det noen ender, vi har med noen boller så kanskje vi skal mate endene litt. Eva tok posen fra søsteren og begynte å smule opp noen av bollene. Se, sa hun, de venter på mat nå.
De to søstrene matet endene og Annas tanker gled igjen bakover i tid.

Ååå…. Anna husker. Nå må Anna le. Det er jo så fryktelig lenge siden. Anna seks år, kanskje syv. Hun gikk hjemover. Husker ikke hvor hun hadde vert. Det var grusveier den gang. Med gress og tusenfryd i midten. Anna tenkte: «Dette øyeblikket skal jeg aldri glemme.» Så hinket Anna ti hink, og knipset med fingrene.
Om en stund er dette lenge siden. Plutselig er Anna eldre enn mormor.
Akk, nå er jeg der. Den tiden, den tiden.
En ting, nå kommer det. Det er fryktelig lenge siden det og. Meg og mor skulle hjem fra en tur hos onkel Leif og tante Guri. Det var et forrykende vær …

Anna kjente vind og regnet som pisket mot ansiktet. Moren holdt henne hardt i hånden. Rundt de fløy blader fra trærne og små kvister. Det var vanskelig å puste og støvlene surklet, de var fulle av vann. Anna kjente kulden mot kroppen, de var begge våte inntil skinnet.

Tryggheten fra mora gjorde at det var greit likevel, men hun kunne ikke komme på at det hadde regnet og blåst så mye noen gang. Den dagen kom hun aldri til å glemme.

På radioen spilte de ‘Lille vakre Anna’ og Anna falt straks i tanker igjen. Hverdagen var full av forpliktelser, men en hobby hver hadde hun og Ole Hun hadde arvet sy ferdighetene etter sin mor, og i hver fristund hun hadde, tok hun fram symaskinen. Her tryllet hun fram de vakreste ting. Ole hadde sangen og koret sitt, med den fantastiske stemmen sin sang og traller han titt og ofte. Best likte hun da han, alltid med glimt i øyet sang lille vakre Anna. Hun kjente tårene presset på av savnet etter han.

Men det var nå en gang sånn livet var. Snart ville de nok møtes igjen, hun og hennes Ole. Det føltes ikke lenger som om hun hadde noen å snakke med. Både ungene hennes, barnebarna og oldebarna kom hyppig på besøk, det var ikke det. Men likevel … Hun hadde ikke lenger noen å dele de gamle minnene med. Ingen venninner i live lenger. Ingen som ville se de samme bildene som henne når de snakket om barndommen og oppveksten. Ingen som ville kjenne de samme duftene. Ingen som forsto hva hun snakket om når hun fortalte at bringebærdropsene ikke lenger smakte som de gjorde da hun var barn. For all ting luktet og smakte bedre før. Det var det i alle fall ingen tvil om! Det var en underlig følelse. Omgitt av mennesker, men likevel så alene.

Det smakte godt med ettermiddagskaffen, hun tok seg et halvt wienerbrød fra fatet som ble budt henne. Eva og Kristine takket for seg. Ser deg snart igjen, oldemor, sa de, ga henne hver sin klem og gikk mot døren.
Anna tok en bit av wienerbrødet, det var litt for søtt, men hun spiste opp.
Igjen gled tankene bort, savnet etter Ole var tungt. Tenk så mye fint de hadde fått oppleve, alle gangene i sin ungdom da de danset på fest, ja faktisk hadde de danset mye i alle årene hjemme også, spilt sine plater og danset. Hun kunne nesten kjenne Oles armer rundt seg. Han hadde vært en snill og hensynsfull mann. Ja, den gangen hun hadde falt og brekt høyre hånd, hadde han ikke visst hva godt han skulle gjøre for henne. Passet på henne og vartet henne opp. Sånt et fint liv de hadde hatt sammen.
Det smalt en kopp i gulvet og vekket henne fra drømmen. Hun på andre siden av bordet hadde mistet koppen, og Anna ble fasinert av de knuste bitene fra koppen som danset bortover gulvet, mens noen få kaffedråper spratt i været.

Anna vendte blikket mot vinduet og kikket ut og begynte å tenke på hvordan tidene hadde endret seg. Wienerbrødet gikk ikke akkurat ned på høykant. Hun savnet Ole helt enormt.

Nå kretset tankene om den dagen Ole hadde fridd til henne, hvilke vakker dag husker hun, sola skinte fra skyfri himmel. Hun hadde sett Ole komme gående nede i veien med en arm bak på ryggen og hun hadde barbent løpt ut for å møte han, hun trakk pusten så dypt over minnet at den flotte, gamle mannen på hennes høyre side ved kaffebordet dunket i henne og spurte om han skulle rope etter en pleier.
Men Anna var så dypt inni dette deilige minnet at hun overhørte han og sank fullstendig ned i minnet om Oles frieri.

Hjertet dunket i brystet. Hun hadde frieriet friskt i minnet. Ole var ivrig etter å vise hva han gjemte bak ryggen sin. De nydelige øynene hans lyste kjærlig mot henne. «Vil du gifte deg med meg, lille vakre Anna», spurte han med et stort smil. Anna var ikke et øyeblikk i tvil. «Selvfølgelig vil jeg det Ole min». Mannen ved siden av henne dunket Anna i siden og avbrøt de gode minnene hun hadde om sin kjære Ole.

 «Anna, jeg tror jeg ringer etter pleieren» sa mannen ved siden hennes, «bare sånn for sikkerhets skyld». Han så intenst på Anna og dro i snoren over bordet for å påkalle oppmerksomheten til pleierne som svinset rundt med kaffekannen. Anna så på han og forsto ikke helt hva han mente, hun var jo sammen med sin elskede Ole, men hun bet seg merke i øynene til den eldre herren vedsiden av seg, at hun aldri hadde sett det før, øynene hans var like vakre som Oles, hun sukket igjen og sank tilbake til minnene om frieriet.

Uff, hvorfor skal jeg bli forstyrret når jeg har så gode minner tenkte Anna forvirret. En sykepleier kom løpende bort til bordet. Den eldre mannen ved siden av hadde et bekymret blikk. Sykepleieren ristet på hodet og sa smilende til Anna. «Du er meg en fin en. Du har nok vært langt borte du, Anna». Koppen ligger knust på gulvet og kaffen …» Nei, nå får du kvile litt i sengen din.

Anna seilte ut av drømmen mens pleieren trakk henne lett i armen. Hun var tilbake i nåtiden. Anna, Anna, pleieren smilte i det Anna åpnet øynene. Er du i drømmeverden din igjen? spurte hun og så på Anna. Anna sukket, bet seg i leppen og kikket olmt rundt seg, ja er det blitt forbudt også nå? Anna kjente at hun rett og slett ble en smule irritert, det var nemlig ikke første gangen at hun ble vekket fra minnene sine. Anna kikket på pleieren, er det aldri fred å få her i dette forbaskede huset? Pleieren sendte Anna et nytt smil, jeg tror du skal hvile deg litt i sengen nå jeg, hvor er rullatoren din? Anna kikket om mulig mer olmt på pleieren, og sendte henne et kjapt og kontant svar, du vet godt at den står der den hører hjemme, jeg har sagt at den rullatoren kommer jeg ikke bruke før jeg minst er 95. Pleieren sukket, hjalp henne opp fra stolen og satte kursen mot Annas rom.

Anna synes det var godt å få slappe av med tankene sine. Der fikk hun iallfall være for seg selv. Hun følte det som om det var i går. Den nydelige skinnende ringen som lyste mot henne. Hun husker så godt dette kysset som brant på leppene hennes. Armene hans rundt seg. Alt føltes så godt å tenke på. «Ole min» sa hun høyt for seg selv. Og minnene kom hun til å bære i hjertet sitt for alltid. Hun tørket en tåre bort fra øyekroken.
En sykepleier kom inn og så tårene hennes som rant nedover kinnene. «Men Anna da, gråter du?» «Har du vondt noe sted?» «Nei da», sa hun og tørket bort tårene som ikke ville ta slutt. «Du skal få en pille så sovner du. Tror du er trett, jeg Anna mor».

Anna ble først irritert igjen, men tok seg i det og tenkte høyt for seg selv. Jeg begynner å bli så sliten. Pleieren så på Anna, strøk henne over håret og sa mildt. Det er lov å være sliten Anna, det virker som om du jammen har opplevd masse i ditt liv.
Nå må du prøve å sove litt og slappe av.
Anna la seg bedre på siden og sank fort tilbake til drømmene sine, først var det et virvar av minner om da hun og mor ble utsatt for et forferdelig uvær, dansen med Ole men Anna tenkte hardt og greide å gå tilbake til dagen Ole fridde, hun smilte i søvnen da hun var tilbake den dagen.

Da Anna hadde sovnet stod Ariane, pleieren som hjalp Anna og hadde fått en slik omtanke for denne vidunderlige gamle damen, og så litt på Anna og tenkte litt.
Så gikk hun til avdelingslederen og fortalte om sine bekymringer for Anna, at hun stadig oftere ga seg fullstendig hen til minnene om fortiden og gled mere og mere unna nåtiden.
Avdelingslederen hørte tankefullt på pleierens uttalelser og tenkte det var på tide å ta en prat med Kari, Annas datter som var hennes nærmeste pårørende etter at Ole døde.

Dagen etter kom Kari hastende inn på rommet hennes med frykt i blikket. Hun ble rimelig forvirret. Her satt hennes mor og en eldre herremann og pratet og lo. Men i alle dager, er det deg Håkon og hva gjør du her? Det viste seg at Håkon stod i koret sammen med far. God dag vesle Karimor, humrer han, jeg har nettopp flyttet inn her og kjente straks igjen Anna, skjønt hun ikke kjente meg med det samme. Men nå har vi to hatt en koselig prat om gamle dager.

Øynene til Anna glitret og smilet satt løst om munnen. Kari det var godt å se deg. Sett deg her sammen med oss du. Håkon og jeg satt og mimret om korstevnet de hadde arrangert selv og om alle de nydelige sangene som ble sunget. Håkon har lovet at han skal utføre en minikonsert i fellesrommet ved første anledning som kommer. Åh, det gleder jeg meg til. Annas humør kunne ingen klage på, hun så alltid positivt på det meste. Hun snudde seg til Håkon, husker du den gangen Harald sønnen min ble kalt ut til førstegangstjeneste sammen med sønnen din? Herre min hatt hvor vi bar oss Målfrid og jeg. Skulle tro vi aldri skulle få se guttene igjen. Det var slik vi kjerringer var på den tiden ser du Kari, litt hysteriske for barneflokken. Jeg husker godt når du skulle reise til en annen by for å gå på skole. Det var neimen ikke noe enklere det!

Uff ja, vi kjerringer kunne syte og klage iblant. Men vi jobbet og slet for å få det til med baking, sying og lapping av klær. Jeg lærte å sy av min mor, så vi fikk tiden til å gå. Ole måtte jo i hæren, så det hjemmet måtte vi ta oss av. «Ole, ja han var snill han». Sukket Anna. Jeg savner han veldig, men jeg har jo to flotte barn, barnebarn og oldebarn da; sa hun, med et bredt smil om munnen. Anna kviknet litt til da gamle Håkon pratet i vei om gamle dager. Hun så litt lysere på tilværelsene da. Kari satt med et lurt smil hun også. Kan hende det ble bedre nå.

Kari håpte det, hun håpet virkelig en samtalepartner som Håkon kunne hjelpe moren ikke forsvinne helt inni sin egen drømmeverden. Og det føltes trygt å vite at Håkon nå også var beboer på hjemmet.
Men innerst inne var Kari bekymret, tiltros for smilet hun ga sin mor da de mimret om tiden Kari reiset vekk for å studere, hadde hun en bekymret rynke i pannen da hun seinere gikk fra omsorgssenteret.

Anna og Håkon skravlet og koste seg en god stund. Brått gikk døren opp, og begge ble oppmerksom på en ny beboer som skulle flytte inn på deres avdeling. Pleierne støttet henne inn og hjalp til med bagasjen hennes. Da de kom nærmere så de hvem det var. Det var Emma! Gode Gud, skulle hun ikke få fred for den dama her heller! Hun kom forbi bordet deres og hilste kort. Hun så virkelig gammel ut nå og beveget seg dårlig. Borte var all sminke og staffasje. Hun ble hjulpet bort til en stol ved vinduet, og der ble hun sittende å titte apatisk på livet utenfor. Anna lurte litt på om hun kom til å få besøk av noen her. Hun visste at hun hadde en yngre bror, men han bodde med sin familie på en annen kant av landet. Selv fikk hun jo ikke egen familie. Hun satt der helt stille og all hennes kjølige eleganse var forsvunnet. Anna syntes hun skimtet en tåre i øyekroken hennes.

Anna falt i tanker om alle episodene der Emma hadde prøvd seg på hennes elskede Ole. Tankene gikk videre til den varme, flotte maidagen i 1956 da hun og Ole gav hverandre sitt ja. Kirken var fint pyntet, og familiene og vennene deres var samlet. Presten var en stiv og alvorlig mann i 60 årene, og hadde en tordnende bassrøst som ingen sovnet av.

Håkon kremtet og brakte Anna tilbake, «nå var du langt vekke». Anna tittet bort på Emma som enda satt og stirret ut av vinduet. Anna var neimen ikke sikker på om hun var særlig glad for å komme så nærme innpå Emma igjen, men samtidig var det ikke mye igjen av den Emma hun husket, den Emma som stadig forsøkte å innynde seg med Ole. Plutselig snudde Emma hodet og så rett på Anna med et blikk full av anger, sorg og smerte.

Anna syntes oppriktig synd på Emma der hun satt, hun så nesten litt for bortkommen ut, hun kjente på forbitrelsen over at hun faktisk fikk medlidenhet med den før så hovmodige kvinnen. Men dette var vel ikke stedet for gamle feider tenkte hun. Her på gamlehjemmet skulle alle le kose seg og ha det gøy. Samt at de skulle spille pleierne de pekene de kunne, det likte Anna. Hun likte lit action, og Emma var god på slikt, kanskje hun kunne skape en ny allianse. Få Emma med på noe helt sprøtt som fikk pleierne til å klå seg i hode? Anna smilte sitt lureste smil og satte kursen mot Emma.

Hei Emma, hvor koselig å se deg her. Jeg sitter her og tenker på hvor morsomt det var før i tiden og hvor utrolig kjedelig det er her på hjemmet. Kanskje vi to kan finne på noen sprell? Livet her blir kjedelig om vi bare sitter og drømmer. Emmas øyne fikk plutselig liv i seg og det lurte et smil i munnviken. Først usikkert men etterhvert større og større.

Hva har du til forslag da Anna? Egentlig syns jeg også det er gøy med sprell. Jeg lurte ofte hjemmesykepleieren. Emmas øyne glitret i et litt fandenivoldsk skimmer. Anna sukket tok sats og foreslo

Vi kan nekte å ta disse grusomhetene til piller vi får hver dag, sa Emma. Og lo så det runget over hele gamlehjemmet. Anna har ikke hørt så hjertelig og glad latter på lenge. De to som i mange år hadde vært tvilsomme til hverandre var plutselig blitt ganske gode venninner.

Og så tok Anna fram lommelerka fram og tok seg en slurk.

Pleierne likte ikke lommelerka til Anna. Det viste hun så alt for godt. Men dette var hjemmet hennes og ville hun drikke likør så gjorde hun akkurat det. Hun sendte den videre til Emma, så på henne og sa: Jeg, du og Håkon, hun pekte ut mannen som hun kjente fra før, burte egentlig ta oss en fest snart. Ledd og hørt Håkon synge gamle slagere. Vi kunne vært kordamer. Det hadde fått satt fart i leiren, det er så guddommelig kjedelig her. Hva sier du til det Emma? Skal vi få i stand en skikkelig fest? Pillene trenger vi for å holde ut lengst mulig, så vi får skape liv der vi kan. Anna så at Emma fikk dette utrykket i øynene. Det uttrykket hun hadde hatt når hun var bestemt. Ja jaggu sa du smør, det gjør vi. Vi lager fest. Anna hadde funnet en alliert, dette skulle bli gøy. Hun dro en stol nærmere Emma, nå måtte det planlegges.

Plutselig ble planlegginga uviktig. Anna husket den dagen med mor på kafé. Bare henne og mor. Hun holdt fast på minnet -. Det ble liksom en skatt. Kunne de andre se det på henne?? Hadde de andre også skatter ?? Hun ville finne ut mere. Nå hadde hun en oppgave. Usynlig, men viktig. For de andre og henne selv. Så rart fortid og nåtid spant seg sammen—

 Hun begynte å bli ør Hun hadde visst drukken litt for mye av lommelerka tenkte hun. Alle minnene, opplevelsene hun hadde gjenopplevd, samt livet, nå per i dag på heimen begynte å gå litt i surr. Men det hun ikke visste var at pleierne hadde tømt ut likøren og fylt den med vann i stedet og tilsatt romessens.

Anna kjente hun ble mektig irritert da hun smakte på eggelikøren i lerken. Hun var en voksen myndig dame, ikke fratatt noen bestemmelsesrett, selv om hun var på hjemmet. Og hun drakk ikke mye. Dette skulle opp til klage i ledelsen. Dette var direkte ulovlig og et overgrep mot hennes egen frie vilje som menneske. Hun satte seg ned med Emma og begynte å planlegge festen på avdelingen. De lo og lo. Dette skulle bli så gøy. Pleierne på vakt kastet seg med i planene, de var helt enige om at dette kunne bli gøy. De skulle hjelpe til med å få kokkene på kjøkkenet til å koke lapskaus til festen. Og den ene skulle høre med mannen sin som spilte i band om han kunne stille med gitar for anledningen. Hele oppholdsrommet fyltes sakte med liv og stemmer. Humøret steg på dem alle. Håkon foreslo at de kunne synge noen gode viser og øve litt til allsang til festen som skulle gjennomføres om 2 dager. Anna tittet rundt. Det skulle altså ikke mere til for å få liv i avdelingen. Det så ut som de fleste gledet seg til festen. Og flere involverte seg nå heftig i planleggingen. Den kvelden, etter Anna var kommet seg i seng, kom nattevakten inn til henne. Hun roste Anna for sitt engasjement og fortalte henne at det var hun som hadde spilt henne et pek med lerken. Litt for å ha det litt moro, det var ikke meningen å lage problemer. Og hun beklaget på det sterkeste. Anna så på pleieren klappet henne på hånden og sa; Ja, ja slikt kan det gå. Men Annas lure smil avslørte at dette skulle hevnes, det skulle bli mye moro på avdelingen fremover. Anna gled fornøyd inn i søvnen. Hun gledet seg til frokost i morgen, da skulle de legge siste planene og etter det skulle de øve på sangene, i morgen ble det nok en fin dag.

Dagen for den store festen var kommet. Anna satt i fellesstuen etter middagen med kaffekoppen sin og ventet på Håkon. Hun ble varm i kinnene og smilte litt for seg selv. Det gikk da ikke an å bli forelsket i hennes alder, tullejente! Hun fikk brått litt dårlig samvittighet da tanken på Ole dukket opp igjen. Men hun så for seg at han fulgte med på henne og ga henne et varmt smil: Livet er ikke slutt ennå, jenta mi. Lev det!
Døren fra rom nr. 114 gikk opp, og der kom Emma ut. Hun hadde enerom selvsagt. Anna ble glad da hun så at hun hadde funnet fram sminkepungen sin igjen. Det viste at livsgnisten var tilbake og hun hadde lyst til å pynte seg igjen. Hun hadde sotede øyne å knallrøde lepper. Anna måtte flire innvendig. Hun så mer ut som en forlengs avdanka prostituert enn den divaen hun trodde hun var. Men likevel, hun likte Emma. De gamle uoverensstemmelsene var for lengst ryddet unna etter mange dype samtaler de siste dagene.
Dagen før hadde Emma sittet og snakket med Gunnar fra C-avdelingen. Han hadde vært til sjøs i sine yngre dager. Han hadde jobbet som maskinist på et skip i utenriksfart som fraktet varer fra Asia og Afrika til Europa, og hadde masse fornøyelige historier å fortelle fra havnene han hadde vært innom. Anna hadde mistanke om at han var noe av årsaken til oppblomstringen hos Emma.
Hun gledet seg til i kveld. Det ville bli en fantastisk fest!

Det var kveld nå og festen skulle til å begynne men det var en person som ikke hadde dukket opp ennå!

Pensjonistkortet var på plass. De skulle åpne festen med kjente, kjære sanger. Slike som Anna og mor brukte å synge. Anna nynnet seg varm.

Men hvor var Emma?

Anna begynte kjenne en uro inni seg da Emma stadig ikke dukket opp.
Først kjente hun usikkerhet, gamle minner om Emma blaffet gjennom hukommelsen og Anna så seg rundt og så at Håkon heller ikke var kommet enda, men så ristet Anna av seg stikket av sjalusi. Det ble erstattet av en uro, tiltros for at Emma hadde vært sprudlende og aktiv i planleggingen og virkelig forsøkt dolle seg opp i dag som i gamle dager.  Anna humret litt for seg selv da hun tenkte på da Emma tidligere i dag hadde kommet ut av rommet, tiltros for dette hadde Emma en matthet i øynene sine og Anna viste at det var noe med Emma, skjulte hun noe eller var hun sykere enn hva hun ga utrykk for? Anna så seg tankefullt rundt på de feststemte eldre menneskene som satt og ventet på at partyet skulle starte.

Mens hun satt der i egne tanker ble Anna plutselig var to pleiere som sto og snakket like i nærheten. En ung mannlig pleier sa til sin kvinnelige kollega. «Anna er slik en søt gammel dame». Anna rettet seg opp i stolen. «Unge mann, unge mann» sa hun i et bestemt tonefall. «Jeg er nok gammel, men jeg vil ha meg frabedt å bli kalt søt!» I sitt stille sinn tenke hun: «Søt! Hun hadde ikke blitt så fornærmet på mange år. Hun var da virkelig ikke en tannløs og føyelig gammel dame. Hun hadde fortsatt sine meningers mot. Og hun skulle nok vise dem søt ja. Det lyste fandenivoldsk i de gamle øynene.

Anna hadde fått tilbake noe av den gamle gnisten nå som hun hadde truffet igjen mennesker hun delte minner med. Både Håkon og Emma. Helt utilsiktet hadde de tatt tankene hennes bort fra drømmerier om Ole og trukket henne inn i hverdagen hun levde i her og nå. Hun var tilstede i livet sitt igjen.

Men Anna undret seg enda hvor både Emma og Håkon var.
Plutselig gikk døren opp, der, endelig der kom Emma støttet av en pleier på en side og Gunnar fra c avdelingen på den andre siden, hun smilte litt skjevt, Pleieren plasserte Emma ved siden av Anna, og Emma sa med hviskende og litt uklar i stemmen til Anna, «jeg ble dårlig Anna, jeg trodde min tid var kommet, men ingenting skal holde meg vekk fra en fest.» Emma fikk et drag av sitt gamle jeg over seg.
Men Anna så det ikke, hun var opptatt av mannen som kom inn døra, først trodde hun det var Ole et øyeblikk, men det var Håkon, oppkledd i sin fineste dress med hånden bak på ryggen gikk han rett bort til Anna og smilte lurt.

Han rakte henne en rose samtidig som han stemte i med den kjære kjente sangen lille vakre Anna.

Hun rødmet, og så på han med skinnende blanke øyne. Han var så lik Ole når han smilte, og de skøyeraktige øynene.

Tenk at de skulle få være på samme sted og møtes i glede over hverandres selskap, kanskje i mange år enda. Anna ble fylt av en varm kjærlighet og øynene lyste, en tåre rant av pur takknemlighet.

Hun så mot bordet der Emma og Gunnar satt. Gunnar fortalte historier fra livet sitt på sjøen, og Emma lo høyt av alt han sa mens hun snurret på stettglasset med rødvin mellom fingrene.

Og Anna kjente på at usikkerheten og sjalusien fra ungdommen for lengst var borte. Det var rom for tre i dette vennskapet. Hun gikk bort og slo seg ned ved bordet sammen med vennene sine og snart lo de høyt alle tre.

«Venner» sa Anna. Ingen vet hva livet byr på eller når vår tid kommer til å gå videre, men la oss støtte hverandre og nyte livet og hverandre så lenge vi kan, skål mine venner, skål for livet og hverandre. Anna følte seg lykkelig innvendig nå, fullkommen, som om noe endelig falt på plass

Festen ble en suksess, alle koste seg og lapskausen smakte fortreffelig. De hadde drukket vin, Cognac og likør. Allsangen hadde runget til langt ut på kvelden, Håkon hadde vært forsanger, men det var mange som var gode å synge. Alt tydet på at de alle sammen hadde hatt en kjempekoselig kveld. De hadde ledd og danset, Anna hadde tilslutt blitt så sliten i bena at pleieren måtte hente rullatoren. Men i dag hadde Anna kjent at det faktisk var helt ok. Hun hadde hatt det alt for gøy på gamlehjemmets oppholdsrom til at en slik bagatell skulle ta fra henne humøret.

Langt om lenge hadde alle blitt hjulpet i seng, slitne, oppspilte og lykkelige hele gjengen. Anna hadde insitert på å være den siste. Hun unnet de andre den hvilen de kunne få. Pleierne gikk mellom rommene og hjalp til der de trengtes, og nynnet glade på sangene de hadde hørt utover kvelden. Da det ble Annas tur, diskuterte hun og pleieren ivrig at dette måtte gjentas som fast innslag med jevne mellomrom, for så gøy det hadde vært. Og så mange som hadde kost seg.

Anna lå alene i sengen på rommet sitt, hun kastet et blikk på nattbordet, der familiebildene sto, hun hadde en god familie, hun hadde hatt et godt liv. Livet gir og livet tar, sukket Anna. Hun kjente at hun var trett, men i kveld på en god måte. Hun lukket øynene og kunne i sitt indre høre en røst, en røst som sang Lille Vakre Anna om du vil. Til de tonene og med et smil om munnen sovnet Anna denne kvelden, med seg i tankene hadde hun opplevelsene hun skulle få fremover på hjemmet, det kom nok til å bli andre boller nå, og ikke mye tid å sitte foran vinduet og drømme om fortiden. Det hadde Anna ikke tid til, hun levde da bare en gang.

Hilsen alle oss som har deltatt fra Esterellas forum.

1608total visits,1visits today