Å BLI LIKT

Å bli likt er et gjengs behov og ønske for alle mennesker. Vi vil gjerne bli likt av våre foreldre, venner og partner. Det er grunnleggende viktig for vår psyke og selvbilde i oppvekst og for vårt velbefinnende følelsesmessig resten av livet – det å like/godta/akseptere seg selv som den personen man er. Det får man gjennom gode foreldres oppdragelse/god grensesetting og god, kjærlig oppførsel.

Problemet begynner hvor en eller begge av ens foreldre har hatt en barndom som har vært preget av hardhet, avvisning, urimelige krav, distanse og/eller overgrep. Da VIL barnet føle at det ikke er likt som den personen det er – helt ubevisst. Dessverre, er sjalusi og misunnelse en faktor i det å ikke like seg selv. Det kan gå ut over et barn eller en partner.

Dette er en holdning som det vil gå «automatikk» i hvis man ikke er bevisst på hva man gjør eller hva som skjer. Det vil «arves» av neste generasjon, og neste generasjon…

Barnet blir redd for å gjøre noe som avviker ift hva mor eller far liker, slik at hun/han gir følelsen av å mislike barnet tilbake. Det kan bli en «kontrollfrik» overfor seg selv og hindre den frie naturlige utfoldelse av sitt eget jeg.

Jeg har en oppfatning om at en slik egosentrisk handling stammer fra en tvangshandling fra en person langt tilbake i tid. En tvangshandling/makt som ga uttrykk for at hvis man ikke oppførte seg sånn eller slik, var man et dårlig menneske, osv. En egoistisk handling – kald og beregnende – for å oppnå egen makt i «beste mening». (?) En holdning som rakket ned på det menneskelige – behovene, følelsene og tankene. Et slikt menneske kan ekskludere andre rundt seg for å stå frem som den «eneste», eller svartmale og undergrave en person man føler har den gode ektheten – fordi han/hun mangler den selv. En slik hevder seg på andre. En superegoist.

Denne egoistiske holdningen – fjernt fra hva som er kjærlighet og forståelse – gjør at folk redde for å være seg selv og usikre på om man kan bli likt og i stand til å oppnå kjærlighet i livet. Man fokuserer gjerne på ytre ting, utdannelse, yrke, …. for å få en følelse av å bli likt av den grunn.

Det som skjer: En person som har STOR frykt for ikke å bli likt, vil korrigere seg til «perfeksjon», slik at ingen skal kunne utsette noe på vedkommende. Han/hun vil i, sin tur, tukte sitt avkom til å være «feilfri» i sine øyne – og barnet vil derigjennom få følelsen av å ikke bli likt som den det er. Barnet vil bli redd for å gjøre noe som mor/far ikke liker og gå i et konstant indre stress for å gjøre noe som kan sette en i misbilligelse. Det kan bli redd for å åpne seg for da vil det med en gang sette seg åpen for kritikk og nedvurdering. Et slikt barn kan føle seg fastlåst/»frossen». En evig runddans.

Det tragiske er at barnet kan føle «hva er som er galt med meg?» – på lik linje med hva som kan være et skilsmissebarns reaksjon – hvis det føler ikke å bli likt av mor eller far. En reaksjon som er veldig forståelig, men totalt feil.

Som voksen klarer man heldigvis å se ting i sammenheng og forstå bakgrunn på adferdsmønster og hva som er bak holdninger. Kluet er å forstå hva som skjer/mønsteret, slik at man ikke skal ha hemninger hengende over seg/redselen for å gjøre noe som kanskje ikke blir likt, men tørre å være seg selv. GI AV SEG SELV.

Det er faktisk slik at vi mennesker liker best de menneskene som faktisk tør å være seg selv – som ikke syter og klager eller setter skylden på andre for alt mellom himmel og jord, og kan skjule seg bak andre av frykt for å gjøre feil.

Ved å forstå at man har fått denne følelsen av å bli mislikt av et menneske som var redd for å bli mislikt(!), gjør at man kan sette seg fri. En slik forelder som jeg beskriver, handler i frykt og ikke i kjærlighet – og det har ingenting med avkommet å gjøre.
En slik forelder kan skape et sterkt sinne, aversjon og hat. Det er berettiget, men ganger ingen og aller minst en selv. Det gjelder å jobbe seg gjennom disse følelsene. Forstå dem, akseptere dem og – ikke minst – innse at de har hatt det på samme måten som barn og ungdom. Da legger til slutt sinnet og hatet seg som «olje på vann».

I søket etter en partner vil man, ved å følge hva som passer en selv, finne den rette man har det godt med. Det er ikke det ytre – flott utseende, karriere eller eiendom som teller her. Kjemien, energien, tryggheten på – og tilliten til – hverandre, teller mest.
Det er viktig å huske at ekte kjærlighet vil motstå alt av sjalusi fra andre.

I den visshet at VI ALLE ER ALL RIGHT SOM VI ER, så lenge vi ikke skader andre og har respekt til oss selv og omgivelsene, vil man kunne slappe av. Da mottar omgivelsene disse signalene og det skaper en hyggelig atmosfære.

Dessverre, vil ikke alle være like mottagelige. Vit da at de antageligvis har dette problemet – det har ingenting med deg å gjøre. Da må man bare gå videre.

Viktigst er det å være ekte, høflig og ha respekt.

Gro Weltz / Sannsi

529total visits,1visits today