Det er mange ulike former for spirituell praksis, men fellesnevneren for all spirituell utvikling er at alle personer må gjennom en form for oppvåkningsprosess. Dette tar som regel lang tid, gjerne år. En slags evolusjonsprosess. I denne perioden går sjelen gjennom mange utfordringer, det skjer healing på fysisk, psykisk og sjelelig nivå. Dette kan føles tungt og vanskelig. Man begynner å sette spørsmålstegn til gamle trossystemer, din stemme blir mer tydelig, mennesker rundt deg ser endringer hos deg, du er mer følsom, mer sliten, kjenner for alenetid, er selvkritisk.

På den andre siden skjer det også masse positivt. Du føler deg nærmere deg selv, du lærer og går igjennom traumer som gjør at du forstår sider ved deg selv. Dette gjør deg sterkere, mer kraftfull, gir mer selvtillit. Din indre stemme blir sterkere, du dømmer mindre, elsker og forstår mer, drømmer kan bli sterkere, beskjeder klarere, tankene mer klare, du stoler mer på din intuisjon.

Disse oppvåkningssymptomene kommer ikke uten grunn. De kommer gjerne etter en spesiell hendelse i livet, en opplevelse eller erfaring som gjorde at du oppdaget nye sider ved deg selv. Det er spennende og samtidig skummelt. Det er i deg, men samtidig rundt deg. Noe skjer med deg som du ikke helt kan sette fingeren på. Det er normalt. Det er starten på en spennende reise inn til ditt indre, en reise inn i det ubevisste og det underbevisste.

Jeg traff en dame en dag forrige uke. På gata. Helt tilfeldig. Hun likte en stein som jeg hadde, – så vi kom i snakk.
Hun var femti år, kom fra en fin og velstående familie. De var rasjonelle og praktiske, mens hun hadde tatt motsatt retning. Åndelighet, spiritualitet og alt som ikke er like lett å forklare med rasjonelle teorier. De hadde snakket om noe hun hadde sett på YouTube, og samtalen hadde endt med at de kalte henne schizofren, var nedlatende og uten forståelse. Hun fortalte meg at hun hadde blitt fryst ut av sin egen familie. Dette er så typisk! Mange har lignende opplevelse. Ofte må man bryte ut av sosiale normer, verdier og regler i en spirituell oppvåkningsfase. Står du stødig og stoler på universets kraft blir du belønnet.

Mange kjenner dette på kroppen. Det fins ulike formet for spirituelle evner:

Noen er klarsynte, andre klarfølt, noen ser aura, så er det de som kommuniserer med den andre siden, de som kommuniserer med dyr, de som er klarhørte, telepatisk, noen gjør remote viewing, noen leser akashic records, så er det de som er klardrømte, lese tarotkort, medium, healere. Det fins ingen fasitsvar og ingen vei eller teknikk er bedre enn den andre. Det viktigste er å finne det som passer for deg. Og her er det ofte litt prøving og feiling som skal til før en finner sin plass. Samtidig vil jeg også påpeke at spirituell utvikling er en evigvarende prosess, man blir aldri utlært.

Den beste og mest anvendte metoden for å stå godt sentrert i seg selv og føle seg i kontakt med ditt høyere selv er meditasjon. Gjennom meditasjon kan du akselerere din spirituelle utvikling. Du vil føle deg mindre stresset, mer glad og lettere til sinns. Denne metoden vil styrke dine evner og har dessuten helsebringende effekt.

Lykke til med reisen i det spirituelle landskapet!

En telepatisk klem fra Anette

Innlegget Spirituell oppvåkning dukket først opp på Esterella - Spåtjenester | Tarot | Klarsynte | Spåere.

Innlegget Sommertid og sommerpriser dukket først opp på Esterella - Spåtjenester | Tarot | Klarsynte | Spåere.

Fredagens date.
Petter er 50 år og jobber som rådgiver i bank. Skilt for 5 år siden og har 2 barn fra tidligere ekteskap. På fritiden driver han med seiling og liker å gå på fjellturer.

Wenke lå våken , klokken nærmet seg halv tre på natten, hun kjente en spenning i kroppen hun ikke hadde følt på lenge. I morgen skulle hun på den første av de tre datene fra matchingbyrået hun hadde meldt seg til. Spent var hun, det var lenge siden hun hadde gjort dette. Hun følte seg nesten kvalm ved tanken og hadde vurdert flere ganger å kansellere hele opplegget. Men hun hadde stoppet seg selv, nå måtte hun komme seg videre i livets karusell.

Allerede kl 09 i morgen skulle hun møte Petter. Hun hadde kun navn og en kort beskrivelse av mannen. Beskjeden hadde vært klar, fritidstøy, gode sko, godt humør og penklær til senere bruk. Det hjalp om hun tok med litt ekstra tøy, det kunne bli nødvendig.
De hadde avtalt et møte utenfor en kafè de begge kjente til i Oslo. Hun hadde tatt på seg den svarte Berganskåpa sin, som var den hun synes hun tok seg best ut i og som kunne brukes på kveldstid utenpå et penere antrekk. Da slapp hun å ha med så mye bagasje. Hun hadde kjøpt seg nye Nike joggesko for anledningen og håpet hun ikke kom til å få gnagsår, da hun ikke hadde rukket å «kjøre» de inn ennå. Hun bekymret seg litt for dette og angret litt på at hun ikke hadde valgt de gamle slitt skoene. Men hun ville jo ta seg best mulig ut. Huff…så sen han var. Det var kaldt, og hjertet hamret i brystet av spenning, nervøsitet og forventning. Der borte kom det en kjekk mann i fritidsklær ! Kunne det være han….?
Da Petter nærmet seg henne, så hun at han var slik hun hadde drømt om. Mørk i håret og en liten bart som han kledde utmerket godt. Han så veldig avslappet ut synes hun, til å være første gangen. Han smilte til henne. Da la hun merke til smilehullene i kinnene hans. Hjertet dunket kraftig i brystet.

Han smilte, strakte frem hånden og presenterte seg. Han hadde en mørk tenorstemme med en herlig dyp klang.
Hun kjente hun ble varm i kinnene og presenterte seg litt skjelvende. Dette var litt skummelt men også veldig spennende. Kom, sier hun, vi går inn og tar en kopp kaffe. Etter bare få minutter går praten lett og uanstrengt, ja, det er så de snakker i munnen på hverandre. Hun tenker at det er helt utrolig at de er så på bølgelengde. Så forteller han om planene han har for resten av dagen og hun kjenner seg litt ør av forventning.
Først skal de ut på en spasertur på bryggen og Petter lurer på om hun er båtvant. Hun rister lett på hodet og ler, hvis ikke 2 turer med hurtigruta og litt hurtigbåt teller, så nei må hun innrømme. Han smiler varmt mot henne og spør om hun liker havet. Jo, hun innrømmer at det gjør hun. De drikker opp kaffen, kler på seg og setter kurs mot døren. Vel ute på bryggen tar Petter vesken hun har med og smiler mot henne. «denne putter jeg i bilen så lenge om det er okay for deg» Hun nikker og smiler og ser på han, mens han med sterke, lange steg beveger seg fra henne mot bilen.
Hun studerte den maskuline kroppen hans i smug en liten stund. Det kom en eim av frisk duft da han gikk forbi henne. Det syntes godt på han at han var i god fysisk form. Han kom tilbake til henne og hun følte at dette første møtet virket perfekt. Kan hende han var hennes tvillingsjel ? Hun tenkte på sin eksmann som ikke var dannet i det hele tatt. Dette øyeblikket ville hun ta vare på.

Det viser seg at det blir en svært romantisk seiltur. Petter har lagt alt til rette for en nydelig lunch med roser og levende lys. Praten går lett og uanstrengt og ja, det føles som de har kjent hverandre hele livet. Wenke har en spenning i kroppen som hun ikke har kjent på lenge.
På spaserturen tidligere på dagen hadde hun nytt den litt barnslige mannen som ivrig pekte og forklarte om båter, hvilken type og hva som skulle hit og dit. Nå på seilturen med hans fantastiske seilbåt ble hun mere kjent med en moden og sofistikert mann. Lunchen hadde smakt aldeles nydelig, og den romantiske stemningen var en flott ramme. Praten gikk veldig lett mellom de to hadde hun merket, en lekende og lett tone. Nå satt hun bak i båten og så på han mens han satte kurs mot land. Han smilte til henne og var veldig oppmerksom mot henne. Det kjentes skummelt, spennende og godt på en og samme tid. Hun ser de nærmer seg land.

Hun føler seg lykkelig for første gang på lang tid. Føler seg forelsket. Håper at de kan finne lykken sammen og at de snart kan møtes igjen.
Da de skulle gå i land, hoppet Petter kjapt opp på brygga først, for så å ta hånden hennes å hjelpe henne over ripa. Han var sterk og nærmest dro henne opp på trygg grunn. Hun merket at denne gesten gjorde henne varm om hjertet, og hun gledet seg til i kveld. For dagen var jo ikke over.
Petter forteller videre at han har leid hotellrom, med tanke på en dusj og litt avslapping før neste etappe på veien. Han syntes ikke han dristet seg til å be henne hjem. Hun smiler og tenker at det var en fin tanke. De setter seg i bilen og setter kurs mot hotellet .Praten går lett, de snakker om dagen og opplevelsene så langt. De kommuniserer bra tenker hun, og tonen er lett og morsom.

På hotellrommet venter neste opplevelse. På bordet står en stor blomsterbukett, en flaske vin og konfekt. Hun tenker at slik oppmerksomhet har hun nå aldri fått. På innskytelse ringer hun han og ber på et glass vin før de slapper litt av. Hjelp, tenker hun i samme stund, tenk om han misforstår.
Hun hopper i dusjen, Petter kommer om en time og etterpå skal de ut å spise. Hun nyter det lukseriøse badet og nynner for seg selv. Hun legger en lett sminke før hun kler seg i kveldens antrekk. Hun er akkurat ferdig når det banker lett på døren. Hun titter på klokken og tenker han er ganske presis av seg i det hun åpner døren.

Wenke ser beundringen i øynene hans der han sitter, så kommer et stort smil før han gir henne det flotteste kompliment hun noensinne har fått. Ikke er du bare den smarteste kvinnen jeg har møtt, men den vakreste også. Hun smelter på innsiden og smiler litt sjenert der hun sitter.
De drikker et glass vin og bestemmer at det er klart for å gå ut på middag. Hun lurer på hvor de skal og spør Petter. Han smiler lurt. Wenke kler på seg, tar med vesken sin og de sjekker ut av hotellet.

Petter ser hemmelighetsfull ut, der han plutselig tar hånden hennes. Det føles helt naturlig og hjertet dunker hardt i brystet. Liker du å danse spør han forsiktig. Wenke ser opp på det spørrende ansiktet til Petter. Å, Ja, jeg elsker å danse sier hun smilene og møter de nydelige øynene hans. De går mot en restaurant som de hører rolige rytmer fra.

Restauranten ligger på bryggen og har et intimt maritimt miljø. Tydeligvis en fiskerestaurant. De blir anvist et bord og setter seg.
Petter forteller at han har forhåndsbestilt meny fra kokken, som er en gammel venn. De får et glass hvitvin og rett etter kommer forretten, en nydelig kreasjon med hovedvekt på scampi. Praten går lett og ledig. Wenke tenker litt på morgendagen, da skal hun på ny date, hun skyver tanken til side og nyter heller oppmerksomheten Petter gir. For hun føler seg virkelig i fokus. De har masse felles interesser, og Petter lurer plutselig på om hun har hatt en fin dag.

Wenke svarer at hun har hatt en helt super dag, hun er imponert over måltidet og den lette kommunikasjonen. Hun vet at dagen snart er over og at hun må hjem.

Desserten er en himmelsk sjokoladekreasjon hun verken har sett eller smakt maken til. Petter er hele veien oppmerksom på at klokken nærmer seg avreise og hun vet ikke helt hva hun tenker om det.
Petter tar hånden hennes på veg ut mot taxistasjonen, de har plukket opp bagen, kvelden er over og hun har mange inntrykk. Noen meter fra holdeplassen stopper han opp, tar armene rundt henne og møter henne i et kyss. Himmelsk, tenker hun. Dagen er over på date nr 1 og hun er veldig, veldig fornøyd.

Lørdagens date:
Jarle, 52 år, jobber som spesialsykepleier i rusomsorgen, enkemann i 6 år, 3 barn, og 1 barnebarn på 2 år. På fritiden er han instruktør på et treningssenter, og liker seg ellers i skog og mark.
Klokken er 07, og Wenche ligger i sengen, i dag skal hun på ny date.
Wenche gjespet, strekker seg i sengen sin. Hun ser ut av vinduet, og solen skinner fra klar himmel. Ja, hva bringer dagen i dag? Tenker hun, og smiler for seg selv. Hun står opp av sengen, ser seg selv i speilet. Håret står til alle kanter. Wenche ser på klokken og tenker at det nå bare to timer til neste date. Hun gjesper, og forter seg i dusjen…

Når hun er ferdig dusjet setter hun seg ved kjøkkenbordet, hun kjenner at magen har en knute i dag og matlysten er ikke helt på topp. Hun tenker tilbake på livet og hva hun har vært gjennom, hun har klart seg ganske bra egentlig, selv om det var tøft å bli sittende alene med en tenåringsgutt når faren bare stakk av. Wenche reiser seg opp, setter på kaffe og tanken er klar, NÅ er starten på resten av livet, hun vil kjenne på lykke og unne seg den! Kl er allerede blitt 09.00 så hun må forte seg litt så hun rekker å bli helt klar til daten.
På toget inn mot sentrum leser hun kjapt gjennom profilen til Jarle. Hun er spent på dagen, hun har fått beskjed om å kle seg for en dag ute, godt fottøy og ryggsekk. Tydelig skal de ut i naturen, det liker hun og kjenner på spenningen.
På togstasjonen står Jarle og venter, de hilser og han spør om de skal ta en kopp kaffe før dagens program. Wenche betrakter mannen som står ved disken å kjøper kaffe. Han er klassisk pen, men har et trist drag over seg
Kanskje kan en kopp kaffe kvikke han opp litt. De drikker kaffe i taushet. Etterhvert tør de begge opp og praten glir unna. Da er det klart for en fottur.

De tar turen mot Stortinden, først må de ta buss, under kjøreturen prater de om løst og fast og Wenche kjenner at han er enkel å snakke med. De hopper av utenfor restauranten i bunnen av fjellet, men akkurat da merker Wenche at Jarle går litt inn i seg selv igjen, han blir taus og mutt.
Første etappe er i gang. Wenche drister seg å spørre om alt er i orden ,du ser litt sorgtung ut. Han kremter og sukker før han forteller at dette er første daten siden konen døde, i tillegg er dette bursdagen hennes. Han legger til at han er klar for å gå videre i livet, og beklager og smiler. Hun svarer at det var godt å få en avklaring og smiler tilbake. Etter denne samtalen tør Jarle opp, humøret likeså og praten går med ett lett og ledig. Wencke kjenner lettelse og spør om han trives i jobben. Han forteller entusiastisk og Wenche nyter å høre at gleden er tilbake i stemmen hans.

De setter seg ned ved noen benker på en rasteplass. Jarle disker opp med nydelige smørbrød og kaffe. Han er lett å prate med, virker trygg og snill.
De setter seg ned ved noen benker på en rasteplass. Jarle disker opp med nydelige smørbrød og kaffe. Han er lett å prate med, virker trygg og snill.
Wenche tenker at kondisjonen er ikke noe å klage på. Så slik virker de veldig like. Han smiler til henne og spør om de skal videre. Det blir stadig brattere i terrenget, men de klarer godt å prate sammen. Jarle bærer den tyngste sekken, men han tar hensyn når det stadig blir brattere. Jarle stoppet plutselig opp da han ser et rådyr som ser nysgjerrig på dem noen meter unna…
Han gjør tegn til at hun skal være stille og de blir begge stående i noen sekunder å se ærbødig på det vakre dyret før det forsvinner . Nei nå tar vi en liten rast sier han. Der de sitter og tar en pause tar Jarle plutselig hånden hennes og stryker den varsomt. Det føles som en evighet siden sist jeg holdt en kvinnehånd sier han og får igjen det melankolske blikket. Slik blir de sittende stille, med hver sine tanker . Wenke tenker at det er godt på en trygg måte. Ikke noen brusende hjertebank meg en god , varm følelse .
Slik blir de sittende stille å lytte til naturen og lar inntrykkene synke inn. Klokken begynner å bli mange og de tar fatt på siste etappe og setter av sted. 20 minutter etter står de på utkikksposten og ser det vakre landskapet av vill norsk natur. Stillheten brytes ved at Jarle sier «Du er en vakker og hyggelig dame Wenche «.

Hun føler at hun rødmer, men ser han dypt inn i de blå øynene og takker for kommentaren hans. Wenche føler hun kan stole på Jarle. De er begge sensitive sjeler som trenger mye respekt og støtte fra hverandre. Vi får komme oss nedover. Han tar hånden hennes i sin og den føles så varm og god. Wenche føler en indre ro over seg…
Vel nede fra turen forteller Jarle at de skal tilbake med bussen, og de skal spise på en fransk restaurant. Han lurer på om det høres greit ut. Wenche nikker, og forteller at hun elsker det franske kjøkken. Bussturen inn mot sentrum tar ca 30 minutter, og Jarle benytter tiden til å fortelle om barn og barnebarn. Det høres ut som en lystig gjeng, og Jarle vil gjerne vite litt om Wenches familie. Hun forteller og merker han er en god lytter.

Da de kommer til restauranten bestiller Jarle til begge. Wenche ønsket det. Og da maten ble servert beundret hun ham for valg av mat. Nydelig anrettet og nydelig mat. De blir sittende en stund å bare se på hverandre. De nyter både maten og hverandres selskap. Den lange turen og den gode maten har gjort begge to døsige, men ingen av dem har lyst til å bryte den rolige, trygge stemningen.
Dagen føltes helt perfekt, synes Wenche. Jarle holdt henne tett inntil seg. Hun følte en intens trygghet i armene hans. Jarle så henne dypt inn i øynene og sa at Wenche hadde lyst opp tilværelsen hans etter kona hans døde. De nøt de siste øyeblikk før toget kom inn på stasjonen. Jarle benyttet sjansen til å kysse henne før de vinket farvel ..
På togturen ble Wenche tankefull. Hun tenkte på dagen i går og dagen i dag . Den første full av spenning og hjertebank. Ikke minst den luksusen hun opplevde. Hun var rett og slett svimmel av både følelser og inntrykk. Dagen i dag har vært preget av trygghet , varme og gode følelser. Hun følte seg så vel der de satt både i samtale og i stillhet. Og ikke aller minst, hva vil morgendagen bringe….
Vel hjemme tapper hun i badekaret og skjenker et glass vin. Hun har nå møtt to fantastiske menn hver på sin måte. Hun nyter stillheten og er spent på hvordan veien videre blir.

Søndagens date


Geir, 49 år, er leder i et ledene Entreprenørfirma innen byggebransjen og har 1 barn. På fritiden driver han med pistolskyting , trener for et juniorfotballag og er ellers aktiv i en lokal klatreklubb.

Wenche nyter en god frokost og en kopp kaffe mens hun venter på at klokken skal vise tid for avreise, hun har lest profilen til Geir, usikker på om dette er noe for henne. Men de har funnet noe som matcher så hun er villig til å gi det et forsøk
Spenningen stiger utover dagen. Hun ser for seg et bilde av Geir og blir sittende i egne tanker. Nei, sa hun til seg selv. Nå får jeg komme meg i dusjen. Bussen går om noen timer, så her har jeg ikke tid til å somle..
Wenche ankommer sentrum, hun skal møte Geir på en kafé.

Det er bare to menn inne på kafeen, en eldre mann bak en avis og en som ivrig taster på mobilen sin . Wenche får god tid til å observere han, og han er den kjekkeste mann hun har sett på lenge . Hun går nølende bort til bordet og blir da møtt med et blendende smil og to blå flørtende øyne.
Geir er virkelig en vakker mann, de hilser og Wenche får en kopp kaffe servert. Han forteller kjapt om planene for dagen. Wenche legger merke til at han stadig titter ned på tlf sin. Wenche mistenker også at han har flere dater på programmet sitt. For en så vakker mann, så står sikkert mange kvinner i kø for å treffe han. Han virket litt selvgod også. Tenkte hun. Men han hadde også en travel hverdag. Geir reiste seg plutselig opp av stolen sin og tok Wenche med seg ut på bussholdeplassen som var rett utenfor kaffen de satt på…
Litt overlegent smile han mot henne og peker på bilen som står parkert, du er for vakker til buss du fortjener en ordentlig transport.
De sette seg inn i en BMW X5 som er skinnende sort og komfortabel å sitte i . Hun kikker nyskjerrig på han og lurer på hvor ferden skal gå i dag. Litt usikker for hun føler ikke helt kjemien her.

De kjører ut av sentrum, de skal til klatrehallen. Stadig tar Geir opp tlf og sjekker. Hun kjenner at hun blir litt irritert, men velger å ikke si noe. Vel framme i hallen blir Geir tatt imot med begeistring, her er han tydeligvis ofte. Wenche føler seg litt utafor, dette var jo en date for de to, ikke hele hans ‘vennegjeng’ . Men Geir er blid og fornøyd og veldig sjarmerende mot alle. Ja,ja, hun får se hvordan det utvikler seg og tenke positivt .

Inne i hallen skifter Geir om til treningstøy, og hilser i øst og vest. Wenche føler seg ille til mote og han spør om hun også vil klatre. Hun rister på hodet, hun har høydeskrekk så hun kan se på.

Det er lenge siden hun har følt seg så fortapt. Hun blir stående der alene å se på alle i veggen og tenker at dette var en stor kontrast til de to foregående dagene. Men plutselig ser det ut til at Geir blir oppmerksom på dette. Han kommer ned , legger armen rund henne og ‘skrur’ på sjarmen. Nei, nå må vi finne på noe som du liker, jeg skal bare skifte så drar vi videre. På veien ut til garderoben ser hun han på nytt sjekker mobilen.

Han tar henne med seg ut i bilen igjen der han sjekker mobilen på nytt før han ser på henne og spør hva med en matbit?
Hun vet ikke helt hva hun skal svare , men nikker og sier at en matbit kunne ha smakt.
Så kjører de avsted inn til sentrum. Han stopper utenfor en litt finere restaurant. Han spør henne, hva trur du? Og sjekker mobilen på nytt.
Wenche klarer ikke å dy seg og hun spør hva som er så viktig på tlf. Geir blir litt forlegen , sier det er gammel vane men skal prøve å skjerpe seg. De går inn og Wenche er glad hun pyntet seg for her var det eksklusivt .
Wenche er imponert over sjarmen til Geir, han vet å flørte, saken er bare den at han flørter ikke bare med henne, han flørter med hele rommet. Han oser av selvtillit.
Det var mange elegante kvinner i dyre kjoler som tiltrakk Wenches oppmerksomhet. Geir kjente mange av disse kvinnene, så det ut til. De bestilte en middag med flere retter…
Wenche begynner og føle seg litt oversett og tankene om hun skal fortsette daten tar over. Plutselig tar Geir henne i armen og fører henne til et bord. Og ved dette bordet er ikke hvem som helst, en av Norges mektigste mann med sin nydelige frue . De ber dem slå seg ned for en drink. Wenche blir helt målløs . De setter seg og en flaske champagne kommer straks på bordet.
Wenche er ikke så vant til å omgås mennesker i overklassen. Men hun takker høflig og tar imot champagneglasset som blir gitt henne. Geir presenterer henne for sine glamorøse venner. Og skåler for vennskapet..

Wenche føler seg ikke helt vell sammen med disse overklassemenneskene, og føler seg litt oversett av Geir. Det virker som de har masse å snakke om mens hun ikke føler hun har noe interessant å komme med.
Hun begynner å lengte hjem da Geir foreslår at alle drar hjem til han. Dette blir helt feil tenker Wenche . Det begynner å bli sent, hun skal på jobb i morgen men de andre presser på.
Hun føler egentlig ikke for noe mere av dette, hun er lei dette sjarmøropplegget til Geir, jo vist er han en vakker mann, men dette blir litt for mye av det gode. Selvopptatt , og har egentlig ikke vist henne den store interessen. Hun funderer på hvordan hun skal gripe situasjonen an, men hjem skal hun.

Wenche foreslår at hun tar bussen hjem. Hun er sliten og trenger å sove før hun må på jobb. Wenche har fått mange nye inntrykk, og trenger litt fritid til å tenke på sin nye situasjon.
Geir foreslår at hun kan overnatte men det sier hun bestemt nei til, hun vil hjem siden hun skal på jobb i morgen. Jeg trur jeg tar bussen hjem nå sier Wencke, men da protesterer Geir, jeg bestiller en taxi til deg. Wenche skjønner det ikke går an å protestere og går med på å ta taxi hjem. Geir får tak i en taxi og Wenche tar farvel og takker for en hyggelig kveld med Geir.
Han prøver å stryke og klå litt på henne mens de venter på taxien, men nå synes Wenche det begynner å bli nok. Hele kvelden har det vært telefonen og flørting med andre damer, og dette finner hun seg ikke i . Hun sier bestemt takk for seg og smetter fort inn i taxien. Der blir hun sittende i tanker . Dag en og to var perfekt, denne var en skuffelse. Vel hjemme dveler hun fortsatt på disse kontrastene og hun vet ihvertfall hva hun ikke vil ha. Det er en befrielse å trekke dynen over hodet og sovne.

Hun blir liggende i tanker. Petter ? Jarle ? De to var fabelaktige menn, Geir føler hun ikke behov for å treff mere, han var helt feil type mann for henne. Hun vil ringe byrået for å sette opp nye møter både med Petter og Jarle. Hun er nok litt forvirret følelsesmessig når det gjelder de to. Hva er det hun søker egentlig ? Heftige følelser eller trygghet ?

Fortsettelse følger……………

Innlegget Wenches valg i kjærligheten dukket først opp på Esterella - Spåtjenester | Tarot | Klarsynte | Spåere.

2019 sier:

La Deg Skinne, La Deg Gløde, vær i hjertet ditt og følelsene dine, og alt vil gå deg vel.
Året vil få oss til å igjen vise mer omsorg for hverandre. Det vil bli mer felleskap, der alle vil føle seg inkludert.
Ikke undertrykk deg selv lenger – våg å være! Omsorgen og kjærligheten du gir til deg selv, vil også gavne alle rundt deg. Når du i dette året skal ta valg, velg ut ifra ditt hjerte.
Du vil nå ha stort utbytte av å meditere og være i stillhet. Sett av litt tid til dette hver dag. Våre frekvenser er høynet og du vil i slike stunder kjenne nærværet av kjærligheten rundt deg mye sterkere.
Maktpersoner rundt i verden vil miste mye av sin styrke dette året.
Det vil også komme økonomiske forandringer, der flere vil dele av sine goder; en positiv flyt i økonomien som vil gavne mange. Det ser ut som man lever mere etter mottoet: Hva du gir ut, får du tifold tilbake.
Det guddommelige vil komme bedre fram i oss. Vi vil kjenne mer glede, større takknemmelighet, dypere kjærlighet, og begeistringen ved å være. Når jeg kanaliserer kommer ordene kjærlighet og å tørre å være gjentatte ganger, så dette blir det satt fokus på i 2019.

Ønsker du at jeg skal regne ut din års-energi for 2019 og kanalisere for deg, treffes jeg på telefon 815 52 070.

Jeg vil med dette ønske dere all er godt og spennende nytt år med disse ordene:
Ta ansvar for at du er skaperen i ditt eget liv!

Stor nyttårsklem fra Randi

Innlegget Året 2018 og året 2019 dukket først opp på Esterella - Spåtjenester | Tarot | Klarsynte | Spåere.

En klok lærer sa en gang til meg at «det MÅ skjelve litt i buksa hvis en skal komme noen veg»
Ja, det er sant det, en må ut av komfortsonen for å vokse. Det er utrolig behagelig å forbli i sin egen lille verden, men jammen blir det kjedelig i lengden. Og hvem vil ikke vokse som menneske og utvide reviret sitt? Jeg vil hvertfall! Og går jeg på tryne, vel så er dèt en erfaring også, sånn er det med den saken!
Denne høsten har jeg tatt store steg ut av sonen på 4 forskjellige områder. (Å jobbe hos Esterella er definitivt en av dem) Men så gøy! Gevinsten i form av mestringsfølelse og nye erfaringer er gull verd! En lever lenge på det. Som fx at jeg i sommer dristet meg til å gå alene i fjellet for første gang, noe jeg har hatt lyst til i mange år. Det var helt fantastisk! Jeg tenker ofte på det enda, opplevelsen, stillheten, det at jeg turte, og ikke minst oppdage at det var faktisk ikke farlig. Det fyller meg fortsatt med en intens glede når jeg tenker på det, heretter blir det et fast årlig innslag i mitt liv!
Kanskje har DU båret på en drøm i lengere tid, og trodd at du ikke tør, ikke kan eller ikke er tøff nok? Redd for hva andre vil si? Tenk om du tar feil? Vel, det finner du ut bare ved å prøve!

Husk, det er ALDRI for sent! (men ikke bruk de som hvilepute da )

Lykke til med dine steg.

Klem fra Cila.

Innlegget Å våge dukket først opp på Esterella - Spåtjenester | Tarot | Klarsynte | Spåere.

Problemet begynner hvor en eller begge av ens foreldre har hatt en barndom som har vært preget av hardhet, avvisning, urimelige krav, distanse og/eller overgrep. Da VIL barnet føle at det ikke er likt som den personen det er – helt ubevisst. Dessverre, er sjalusi og misunnelse en faktor i det å ikke like seg selv. Det kan gå ut over et barn eller en partner.

Dette er en holdning som det vil gå «automatikk» i hvis man ikke er bevisst på hva man gjør eller hva som skjer. Det vil «arves» av neste generasjon, og neste generasjon…

Barnet blir redd for å gjøre noe som avviker ift hva mor eller far liker, slik at hun/han gir følelsen av å mislike barnet tilbake. Det kan bli en «kontrollfrik» overfor seg selv og hindre den frie naturlige utfoldelse av sitt eget jeg.

Jeg har en oppfatning om at en slik egosentrisk handling stammer fra en tvangshandling fra en person langt tilbake i tid. En tvangshandling/makt som ga uttrykk for at hvis man ikke oppførte seg sånn eller slik, var man et dårlig menneske, osv. En egoistisk handling – kald og beregnende – for å oppnå egen makt i «beste mening». (?) En holdning som rakket ned på det menneskelige – behovene, følelsene og tankene. Et slikt menneske kan ekskludere andre rundt seg for å stå frem som den «eneste», eller svartmale og undergrave en person man føler har den gode ektheten – fordi han/hun mangler den selv. En slik hevder seg på andre. En superegoist.

Denne egoistiske holdningen – fjernt fra hva som er kjærlighet og forståelse – gjør at folk redde for å være seg selv og usikre på om man kan bli likt og i stand til å oppnå kjærlighet i livet. Man fokuserer gjerne på ytre ting, utdannelse, yrke, …. for å få en følelse av å bli likt av den grunn.

Det som skjer: En person som har STOR frykt for ikke å bli likt, vil korrigere seg til «perfeksjon», slik at ingen skal kunne utsette noe på vedkommende. Han/hun vil i, sin tur, tukte sitt avkom til å være «feilfri» i sine øyne – og barnet vil derigjennom få følelsen av å ikke bli likt som den det er. Barnet vil bli redd for å gjøre noe som mor/far ikke liker og gå i et konstant indre stress for å gjøre noe som kan sette en i misbilligelse. Det kan bli redd for å åpne seg for da vil det med en gang sette seg åpen for kritikk og nedvurdering. Et slikt barn kan føle seg fastlåst/»frossen». En evig runddans.

Det tragiske er at barnet kan føle «hva er som er galt med meg?» – på lik linje med hva som kan være et skilsmissebarns reaksjon – hvis det føler ikke å bli likt av mor eller far. En reaksjon som er veldig forståelig, men totalt feil.

Som voksen klarer man heldigvis å se ting i sammenheng og forstå bakgrunn på adferdsmønster og hva som er bak holdninger. Kluet er å forstå hva som skjer/mønsteret, slik at man ikke skal ha hemninger hengende over seg/redselen for å gjøre noe som kanskje ikke blir likt, men tørre å være seg selv. GI AV SEG SELV.

Det er faktisk slik at vi mennesker liker best de menneskene som faktisk tør å være seg selv – som ikke syter og klager eller setter skylden på andre for alt mellom himmel og jord, og kan skjule seg bak andre av frykt for å gjøre feil.

Ved å forstå at man har fått denne følelsen av å bli mislikt av et menneske som var redd for å bli mislikt(!), gjør at man kan sette seg fri. En slik forelder som jeg beskriver, handler i frykt og ikke i kjærlighet – og det har ingenting med avkommet å gjøre.
En slik forelder kan skape et sterkt sinne, aversjon og hat. Det er berettiget, men ganger ingen og aller minst en selv. Det gjelder å jobbe seg gjennom disse følelsene. Forstå dem, akseptere dem og – ikke minst – innse at de har hatt det på samme måten som barn og ungdom. Da legger til slutt sinnet og hatet seg som «olje på vann».

I søket etter en partner vil man, ved å følge hva som passer en selv, finne den rette man har det godt med. Det er ikke det ytre – flott utseende, karriere eller eiendom som teller her. Kjemien, energien, tryggheten på – og tilliten til – hverandre, teller mest.
Det er viktig å huske at ekte kjærlighet vil motstå alt av sjalusi fra andre.

I den visshet at VI ALLE ER ALL RIGHT SOM VI ER, så lenge vi ikke skader andre og har respekt til oss selv og omgivelsene, vil man kunne slappe av. Da mottar omgivelsene disse signalene og det skaper en hyggelig atmosfære.

Dessverre, vil ikke alle være like mottagelige. Vit da at de antageligvis har dette problemet – det har ingenting med deg å gjøre. Da må man bare gå videre.

Viktigst er det å være ekte, høflig og ha respekt.

Gro Weltz / Sannsi

Innlegget Å BLI LIKT dukket først opp på Esterella - Spåtjenester | Tarot | Klarsynte | Spåere.

Til deg VÆR gir jeg mitt første frø, for at du skal ha æren av å plante det. Og for hvert frø du planter skal en million fler mangfoldiggjøres i dine hender. Du kommer ikke til å få tid til å se frøene vokse ettersom alt du planter skapes mer som må plantes. Du skal være den første til å gjennomtrenge menneskenes sinn med min Ide. Men det er ikke din oppgave å gi næring til ideen eller sette spørsmålstegn ved den. Ditt liv er handling, og den eneste handlingen jeg tilskriver deg er å begynne å gjøre menneskene bevisste om min skapelse.
For ditt gode arbeide gir jeg deg dyden SELVAKTELSE.

Deg TYR gir jeg makten til å oppbygge frøet til substans. Din oppgave er stor og krever tålmodighet i det du må avslutte alt som er begynt, for ellers spres frøene med vinden. Du må ikke stille spørsmål eller skifte mening halvveis eller være avhengig av andre til det jeg ber deg om å gjøre.
For dette gir jeg deg STYRKENS gave. Bruk den klokt.

Til deg TVILLING gir jeg spørsmålene uten svar, slik at du må bringe forståelse til alle om hva menneskene ser omkring seg. Du får aldri vite hvorfor menneskene snakker eller lytter, men i din søken etter svaret skal du finne min gave, som er KUNNSKAP.

For deg KREPS skal din gjerning være å lære menneskene følelser. Min ide er, er at du skal få dem til å le og gråte, for at alt hva de ser og tenker kan komme til fult uttrykk innenfra. Til det gir jeg deg den gaven som rommer FAMILIEN, for at ditt indre vesen må mangfoldiggjøres.

Deg LØVE gir jeg jobben å framvise til verden Min Skapelse i all sin glans. Men du må ta deg i akt for stolthet og alltid huske at det er Min Skapelse, ikke din. For om du glemmer dette skal menneskene forakte deg. Det finnes så mye glede i det arbeidet jeg gir deg om du gjør det godt.
Av den grunn skal din gave være ÆRE.

Av deg JOMFRU ber jeg om en undersøkelse av alt menneskene har gjort med Min Skapelse. Du skal nøye undersøke resultatene og minne om deres feil, slik at Min Skapelse gjennom deg kan bli fullkommengjort.
For å gjøre dette er min gave til deg TANKENS RENHET.

Til deg VEKTEN gir jeg oppgaven å tjene, for at menneskene må bli oppmerksomme på sine plikter ovenfor andre. Slik at det må lære å samarbeide og få evnen til å speile den andre siden av sine handlinger. Jeg vil sette deg over alt der det finnes disharmoni, og for dine anstrengelser vil jeg gi deg gaven KJÆRLIGHET.

Til deg SKORPION gir jeg en meget vanskelig oppgave. Du skal få evnen til å kjenne menneskenes sinn, men jeg vil ikke tillate deg å snakke om hva du lærer. Mange ganger skal du smertes av det du ser, og i din smerte vil du vende deg bort fra Meg og glemme at det ikke er Meg, men forvanskningen av Min Ide som forårsaker din smerte. Du skal se så mye av mennesket at du kommer til å se det som dyr og kjempe så mye med dyreinstinktene i deg selv, at du kommer til å fare vill. Men når du til sist kommer tilbake til Meg Skorpion, har jeg den høyeste gaven til deg, MÅLBEVISSTHET.

SKYTTE, jeg ber deg om å få menneskene til å le, fordi de ved misforståelsen av Min Ide blir bitre. Gjennom latter skal du gi menneskene håp, og gjennom håpet vende deres øyne tilbake til Meg. Du skal berøre mange liv, om bare for et øyeblikk, og du skal kjenne til den rastløshet som finnes i hvert liv du berører. Til deg Skytte gir jeg gaven UENDELIG OVERFLOD, for at du må spre deg ut tilstrekkelig for å kunne nå inn til hver mørk plass og bringe den lys.

Av deg STEINBUKK ber jeg om å arbeide i ditt ansikts sved, for at du må lære menneskene å arbeide. Din gjerning er ikke lett, for du skal kjenne alle menneskers anstrengelser på dine skuldre, men for dine byrders åk legger jeg menneskenes ANSVAR i dine hender.

Til deg VANNMANN gir jeg begrepet fremtid, for at menneskene må se andre muligheter. Du kommer til å lide ensomhetens smerte da jeg ikke tillater deg å personliggjøre Min Kjærlighet. Men for å vende menneskenes øyne mot nye muligheter gir jeg deg gaven FRIHET for at du i din frihet må fortsette å tjene menneskeheten når den måtte behøve deg.

Til deg FISK gir jeg den vanskeligste oppgaven av alle. Jeg ber deg samle inn alle menneskenes sorger og returnere dem til meg. Dine tårer skal til sist bli mine tårer. Den sorg du absorberer er virkningen av menneskenes misforståelse av Min Ide, men du skal gi dem medfølelse, for at de må forsøke igjen. For denne, den vanskeligste gjerningen, gir jeg den største gaven av alle. Du kommer til å være den eneste av mine tolv barn som skal forstå Meg. Men denne forståelsens gave er til deg Fisk, for når du forsøker å spre den til menneskene vil de ikke høre.

…..Deretter sa Gud: Dere har hver og en av dere en del av Min Ide. Dere må ikke forveksle denne del med HELE Min Ide, og dere må heller ikke ønske å bytte deler med hverandre. For hver og en av dere er fullkomne, men dere skal ikke vite dette før dere alle tolv er EN. Da skal hele Min Ide bli avslørt for hver og en av dere.

Og barna gikk bort, hver og en bestemt på å gjøre sitt beste for å kunne motta sin gave. Men ingen forsto fult ut sin oppgave eller sin gave, og da de rådville vendte tilbake sa Gud: Dere tror hver og en at andre gaver er bedre, derfor tillater jeg dere å bytte. Og for et øyeblikk var barna fylt av glede, mens de alle overveide den nye oppgavens muligheter.

Men Gud lo mens han sa : Dere kommer til å vende tilbake til meg mange ganger og be om befrielse fra deres oppgave, og hver gang skal jeg oppfylle deres ønske. Dere kommer til å gå igjennom talløse inkarnasjoner innen dere har fullført den første oppgaven jeg ga dere. Jeg gir dere mange sjanser til å gjøre den, men når den først er fullført kan dere være hos Meg.

Oversettelse fra en bok av Martin Schulman

Randi Kristiansen

Innlegget Allegori dukket først opp på Esterella - Spåtjenester | Tarot | Klarsynte | Spåere.

Kjære Mimmi som alltid har vært Evys mentor, spesielt på det spirituelle planet. Alt hun har fortalt om sine opplevelser med både klarsyn og healing fra hun var barn. Mye av det samme Evy også opplevde som 6-7 åring.

Evy var en begavet og søt pike. Hennes runde vakre ansikt lyste opp i et eneste stort smil. Hun elsket naturen, og satt mye og fantaserte hva hun ville gjøre når hun ble voksen.

Evy ble raskt revet tilbake til virkeligheten. Petter ringte. Han ville vite hvor hun var og når de kunne treffes. Evy begynte med å fortelle om kurset hun nettopp hadde forlatt, med entusiasme og energi i stemmen. Petter avbrøt henne. Han var virkelig ikke interessert i å høre om hennes «eskapader», som han kalte det. Dette såret Evy langt inn i hennes hjerte.

Evy ville ikke tenke på det med Petter. Hun var såret over det han hadde sagt til henne. Men inni hodet hennes hadde hun en tanke. Gi slipp på de onde tankene. Det hadde hun lært av sin kjære mormor.

Endelig hadde hun funnet noe som kjentes større enn henne selv. Og så virket Petter så likeglad. Han kunne ikke bry seg om hennes følelser tenkte hun. Er det kanskje ikke den store kjærligheten allikevel? Spørsmålene haglet innover henne. Hun hadde reikikuset friskt i minne og satte på en meditasjons cd, la seg på sofaen for å meditere over det hele.

Evy kjente hun fløt inn i en ro. Meditasjonen lot til å ta henne dit hun trengte å være nå.

Plutselig hoppet hun høyt! Hun hadde glemt å skru av mobilen. Pokker, nå som alt bare var ro og fred. Det var Siv. Siv lurte på om det var greit at hun stakk bortom. Evy tenkte, åh, orker egentlig ikke nå, men svarte, klart det, det blir kjempehyggelig!
Hun la på, og spurte seg selv hvorfor hun ikke kunne ha sagt at hun helst ville være alene i kveld.

Det har alltid vært vanskelig for Evy å stå opp for seg selv. Hun har vanskeligheter med å si NEI, når hun egentlig burde for hennes egen skyld. Derfor ender det alltid opp med at hun gjør alle andre til lags. Evy kjente det på seg, at dette måtte hun få gjort noe med

 Men først må hun vende tankene sine til det positive. Siv har i hvert fall samme interesse som henne, så hun vil nok høre om hennes opplevelser på reikikurset. Kose seg med en kopp te og snakke hva som skjedde, ja det gleder hun seg til

Når Siv kommer er hun glad. Hun formelig bobler over etter å fortelle om alt hun opplevde på kurset. Siv lytter, men hun er litt skeptisk til at Evy forteller hun kunne kjenne økningen i energien i hendene og at hun opplevde så mange på kurset som også hadde evner fra de var små. At hun ikke følte seg så alene lenger. Siv er såpass lyttende at hun spør om Evy kan behandle henne for den vonde armen. Det vil hun veldig gjerne.

Hun kjente varmen bre seg ut gjennom hendene. Hun legger de på venninnens arm. I det samme står minnet om Mimmis hender helt klart foran henne.

Mimmi ja. Gode bestemoren hennes med det intense, men gode blikket. Den varme stemmen og latteren hennes. Hun husket at hele Mimmi ristet når hun lo. Har du det bra nå Mimmi spurte hun inni seg. En svak bris rørte ved hennes hånd. Der er du jo Mimmi. Hun ble øm og glad og fylt med en større kjærlighet enn vanlig.
Siv utbrøt, nå skjedde det noe i armen min Evy! Det stakk til, og nå tror jeg jammen den er helt fin igjen! Siv klemte sin venninne til takk. Skjønner du, sa Evy og smilte varmt til sin kjære venninne.

Evy visste at Mimmi var til stede og hjalp henne med å heale Siv sin arm. Evy kunne føle Mimmi ofte når hun trengte hjelp eller hadde det vanskelig.

Evy vinket venninnen av sted. Så på klokken og innså at om hun skulle rekke yogatimen måtte hun sette opp farten.

Evy rakk yogatimen akkurat i tide. Cecilie smilte til henne da hun kom inn døren.

Cecilie sa hei Evy, der var du, vi skulle akkurat til å begynne.

Evy var stresset denne dagen og følelsene var i berg og dalbane. Hun prøvde å samle tankene, men i det hun skulle gjøre yoga så rant tårene.

Igjen kom Mimmi henne til unnsetning, en svak berøring på kinnet og hun følte seg rolig og trygg igjen. Etter timen vinket Cecilie henne til siden og ba om en prat. Hun sa hun mestret yogaen flott men merket seg at hun var sensitiv og veldig følsom i dag. Er det noe du vil snakke om.

Evy sa hun var i litt oppløsning. Kjente på en stor frustrasjon selv om reikikurset gav henne den etterlengtede bekreftelse på mye av hennes innerste drivkraft. At det var krefter hun kunne bruke for å hjelpe seg selv. Og andre. At Petter nærmest avviste hennes opplevelser ved og ikke vise interesse for hennes entusiasme fra kurset. Og samtidig å vite at dette var det eneste som føltes riktig for henne nå.

Da Evy kom hjem tenkte hun på mor Ellinor og far Hans, det var lenge siden hun hadde sett dem og lurte på om hun kanskje skulle reise og besøke dem. Hun hadde litt ferie til gode på jobben. Evy sine foreldre bodde litt langt vekk, så hun må ta fly visst hun skulle besøke dem, men Evy har litt flyskrekk.

Neste dag bestemte Evy for å pakke kofferten for å ta flyturen til mor og far. Hun hadde jo tatt en uke fri og hadde et par avspaseringsdager til gode. Joda. Hun måtte jo tørre å fly nå!?  Hun tok med blomstermedisinen sin og hadde en bestemt formening om og heale seg vekk fra flyskrekken.
I flyet tok skrekken tak i henne. Hun pustet dypt og tok noen dråper av blomstermedisinen. Lukket øynene og forsøkte å sentrere seg. Ble litt roligere. Når flyet var i full fart for og lette, tok panikken tak i henne igjen. Hun tok en hel pipette med blomstermedisin mens hun healte sin solar plexus. Der lettet flyet.. Hun var himmelfallen. Hun fikk ikke hysterisk anfall som før. Hun følte seg avslappet. Hun lo høyt. Herregud er dette mulig tenkte hun, – og sovnet

Evy kjenner hun flyter rundt i drømmen. Alt virker til å være kaos rundt henne. Det surrer og svirrer. Med ett står hun foran en dør. Den er hvit med gullhåndtak.

Hun trykker forsiktig ned håndtaket. Døren glir sakte opp. Der åpenbarer det seg en stor hvit hall. En marmorhall. Den ser tom ut. Ved nærmere ettersyn ser hun at står en gammel mann i enden av rommet. Han har på seg en stor hvit kjortel og han står der med en lang stokk i den ene hånden. Han sier; «velkommen Evy». Evy går sakte mot ham. Den gamle mannen fortsetter å prate med henne, mens hun nærmer seg ham, sakte sakte. Hun kjenner på en ro, en indre ro. Den gamle mannen peker på noe som ligner et arkivskap. Der, sier han, der ligger livet ditt. Det livet du har i dag. De utfordringene og gledene du skal oppleve. Du kan ikke lese dokumentet ditt, men vit at du er trygg. Evy blir brått revet ut av søvnen og ser seg rundt i flyet. Hva var det hun hadde opplevd?

Var det Gud selv som åpenbarte seg for henne? Hun hadde lært seg å puste på kurset. Rolig og avslappet følte hun seg. Hun tenkte på mormoren sin som hadde vært der for henne da hun levde. Den gode familien sin. Hun følte seg heldig. Flyvertinnen smilte til henne og kom bort til sete der hun satt. «Ønsker du å ha noe å drikke?» «Ja takk,» smilte hun høflig tilbake. Hun tok imot appelsinjuicen som flyvertinnen rakte henne.

Da hun gikk ut av flyet kjente hun en herlig fred i sinnet, solen strålte på henne da hun gikk lett ned trappen, og kjente på at noe nytt har kommet til henne. Hjertet boblet i brystet, hun kjente at hun følte seg fri og lykksalig der hun myste mot solen og kjente på takknemmeligheten på det som hun har opplevd og lært både på godt og vondt. Hun gledet seg virkelig til fremtiden nå.

Det var godt å komme bort litt, kjente hun. Å få det vanlige livet sitt litt på avstand og i perspektiv og nå gledet hun seg til og se foreldrene sine igjen. Det var en stund siden sist nå. Hun hadde igjen funnet roen.

Moren stod på tunet og vinket da hun hun nærmet seg huset der hun tråkket sine barnesko. Så godt å se deg, sa moren og gav henne en god klem. Petter har spurt etter deg, sa moren og smilte bredt.

Å nei tenkte hun. I sin iver hadde hun glemt å gi beskjed til Petter at hun hadde reist. Evy ble ihvertfall glad i hjertet da hun hørte han hadde tenkt på henne.

Moren hadde laget vafler. De gode som hun husket Mimmi lagde. Faren kom inn da de spiste og nøt en hjemmelaget likør fra aroniebærene som vokste nærmest vilt på tomta. Hun husket hva. Mimmi sa om de bærene. De bærene som gjør oss friske som fisker

Evy gikk opp på rommet hun hadde som liten og det var akkurat likt som hun forlot det. Evy tenkte på alle de gode barndomsminnene hun hadde opplevd.

Hun la seg på sengen og plutselig kom barndommen tilbake. Første gang det sto en engel ved hennes seng som bare sendte glede og trygghet til henne. Den gangen hun (bare 7-8 år gammel) fikk beskjed om at hennes onkel hadde blitt en engel. Mange spesielle opplevelser hadde kommet til henne her.

Hun lukket øynene og tenkte på Petter som hun elsket, hvorfor var han ikke mer engasjert i hva som skjedde med henne? Hun kjente en vond klump i magen. Prøvde å fri seg fra det, men uroen tok tak i henne.

Evy klarte ikke å slappe av og hun tenkte på om hun skulle gi slipp på Petter. Telefonen hennes var nå ferdig ladet etter at den var tom for strøm.

Og der ringte Petter! Hun nærmest kastet seg over telefonen. Ja, sa hun. Jeg måtte dra hit opp nå forstår du. Røttene mine kallet. Hun lo mot Petter i telefonen. Glad for at han ringte. Petter responderte litt tverr tilbake. Kunne hun ikke ha snakket med ham først? Hun ble overrasket over hans tverrhet og forsvarte seg. Du sa jeg kunne dra og gjøre hva jeg ville kjære. Joda responderte han. Det var ikke det, men du virker som du vil frigjøre deg fra meg sa han. Hæ, sa hun? Hva mener du? Ja , etter det kurset du tok, har du blitt så egoistisk..
Hun ble matt og måtte bare ønske ham god natt.

Det ble ikke mye søvn på Evy den natten. Hun var så lei seg og visste ikke hva hun skulle gjøre.

Dessuten var det fullmåne og da hadde hun alltid problemer med søvnen og tankene sine

Hun gled etterhvert inn i en urolig søvn med masse rare drømmer.

Mimmi har hatt en stor betydning i livet oppover årene, hun har vært det trofaste og vise som har forstått og gitt Evy råd, lyttet, trøstet og omfavnet henne med kjærlighet og forståelse i valgene hun har tatt, når Ellinor eller Hans ikke har vært til stede. Cecile gir henne nye håp om fremtiden og hvordan ting kan bli hvis Evy bare slipper opp og gir seg hen på denne nye veien. Evy skulle så gjerne ha snakket med Mimmi nå, men …

Så plutselig ser hun Mimmi i drømmen

Mimmi er så tydelig i drømmen. Hun viser Evy noe. Hun holder et lite barn i armene sine. Så ser hun ømt på barnet og like ømt på Evy og uttaler, dette er deg Evy, husk å elske deg selv like mye som din neste.

Evy formelig kjenner lukten av Mimmi. Hun husket ordene godt. Husk å elske deg selv like mye som din neste. Med ett ble verden mye klarere. Hun viste hva hun måtte gjøre. Bestemt gikk hun med raske skritt mot telefonen.

Hun ringte til Petter, hun ville si til han at hun orket ikke mer og at det var slutt mellom dem. Det gjorde vondt for hun elsket Petter, men nå ville hun tenke mer på seg selv og gjøre de tingene hun likte, uten negativiteten til Petter.

Hun skalv da hun tok telefonen. Nå måtte hun si det uten å skjelve i stemmen å gråte. Av og til synes hun det var vanskelig å være sensitiv. Men hun ba stille om å være stø i det hun skulle si. Akkurat da hørte hun Petter i andre enden av telefonen.
Hallo, det er Petter.

Det er Evy, hun skalv litt i stemmen. Jeg beklager så mye det jeg skal si nå Petter, men jeg tror jeg må gå min egen vei nå. Petter bannet og skrek nærmest til henne, har du helt gått fra vettet nå da. Det er disse kursene du har gått, du har jo blitt helt fjern. Det er like greit at våre veier skilles. Han la på.
Evy følte seg satt ut, men samtidig lettet. Hans måte å reagere på viste henne at hun hadde tatt rett avgjørelse

Det ble liksom plutselig så stille rundt henne, hun hørte bare ekkoet etter de siste ordene fra Petter før han la på telefonen men det var som om noe støy har forlatt kroppen hennes, en lettelse kjente hun også. Mens hun gikk kjente hun det vokste litt jubel inni seg, yeeesss, nå skulle hun gjøre det hun hadde lyst til.

Evy gikk og gjorde seg klar for dagen. Moren Ellinor hadde gjort klar frokosten.

Hun kjente at hun var roligere og hadde et lykkelig sted inni seg og takket stille Mimmi og Universet for at hun kjente livsenergien blomstre i seg

Dette ble Evys vei inn i den spirituelle verden. Med sine utrolige evner som hun utviklet og ble sikrere på, ble hun en av landets fremste healer og klarsynt. Lykken smilte også til henne ang. både livsstil, ny partner og etterhvert Mimmis nye oldebarn. Det første ordet til hennes første datter var Mimmi.

Denne blogg er skrevet i fellesskap av forums medlemmer og noen av Esterella`s veiledere.

Innlegget Evys spirituelle reise dukket først opp på Esterella - Spåtjenester | Tarot | Klarsynte | Spåere.

Til slutt vil dette bli redigert til en blogg som blir publisert som et felles produkt på alle sidene til Esterella. Anna oppretter en egen tråd til eventuelle spørsmål ang oppgaven slik at denne tråden kun inneholder Annas historie.

Annas Historie.

Kort bakgrunn. Anna er født i Norge 21.05.1935, hun er altså 83 år gammel. Hun er oppvokst under krigen, og utdannet seg som sykepleier. Hun har født 2 barn, en gutt, Harald som i dag er 60 år og en jente, Kari som i dag er 58. Hun giftet seg med ungdomskjæresten Ole, som døde av hjertesvikt i 2014. Anna bor på omsorgssenter sammen med 14 andre beboere, her har hun bodd i ca 1 år.

Annas historie starter slik:

Det er tirsdag, og Anna er akkurat ferdig med sin lille spaser tur rundt i korridoren, rullatoren lot hun i ren trass stå igjen på rommet sitt. De fikk jaggu hente den selv, eller hjelpe henne tilbake til rommet når den tid kom. Anna kjente litt på trassen, hun likte ikke rullatoren, men pleierne insisterte da hun bedre kunne klare seg selv uten hjelp, men hun syntes egentlig de godt kunne hjelpe henne når hun skulle returnere til rommet.

Kaffeeimen sivet rundt i korridoren, det var snart tid for ettermiddagskaffen, og Anna satte kursen mot oppholdsrommet.  Hun håpet favorittstolen ved vinduet var ledig, hun likte å sitte der men hun nøt ettermiddagskaffen, og se utover gatene og menneskene som gikk forbi. Anna trakk et lettelsens sukk i det hun svinget rundt hjørne, stolen var ledig og hun satte direkte kurs for å sikre seg den gode stolen med utsikten.

Bak henne hører hun pleieren trille inn kaffe vognen, og i det hun glir på plass ned i stolen, bred den kjente lukten seg rundt i rommet, den kjente lukten av ferske, nydelige søte wienerbrød. Anna er med ett tilbake i barndommen, da hun og moren var på kafe

Anna var 7 år, året var 1942 og hun hadde bursdag. Med rød og hvitprikket ny kjole, som moren hadde sydd til henne, skulle de to feire Annas bursdag, bare de to for en gang skyld. Det var tidlig på dagen da de tronet inn på byens bakeri. Der ble det bestilt wienerbrød og saft til Anna, kaffe til mor. Slik herlighet hadde aldri vært i hennes munn før, det var som om hele meg eksploderte i den søteste, beste smak man kunne forestille seg. Glemt var frykt og uro, nå var det bare glede, lykke og nytelse.

Og kafe var den beste plassen hun visste om å gå på når hun og moren var ute på handletur! De fant seg et bord med flott utsikt til havnen nedenfor med butikker og brygger side om side. De kunne se folk som gikk forbi på gaten i tillegg, og om det var noen kjenninger de kunne vinke til om de så opp mot kafeen da! Men nå spurte mor hva hun hadde lyst på av mat og drikke, men det var ikke vanskelig- for det beste var jo som alltid, ekte wienerbrød og kakao med krem på! Da sto både tid og sted stille når hun fikk servert slik lykke på fat av sin kjære, snille mamma.

Mens Anna satt der og nøt wienerbrødet sitt så hun seg rundt i lokalet. Det stod en maskin der med sprettballer i. Anna ble trukket mot maskinen. Mange små baller med nydelige farger. Anna stod der i noen minutter før hun gikk tilbake til bordet. Moren og Anna fortsatte å småprate og kose seg. Plutselig ser Anna at mor stivner til. Hun blir hvit i ansiktet. Anna ser seg redd over skulderen. Der står det en tysk soldat. Han så veldig ung ut. I hånden holdt han en gul sprettball. Han holder den ut til henne. Moren ser på ham og ser på Anna. Hun begynner å få fargen tilbake i ansiktet sitt. Denne soldaten ville gi deg en gave. Anna tar lykkelig imot. Han smiler med snille men litt triste øyne. Anna tenker ofte på dette, i dag, hvordan man kan havne i situasjoner bestemt av andre. At man ikke nødvendigvis skal dømme andre, uavhengig av hvem man tror de andre er.

I det samme sa denne mannen til mor; fin jente som minner meg om min søster i Tyskland! Så underlig å tenke på at moren hadde så spesielle øyne når hun ble hemmelighetsfull. Øynene hennes hadde en glans som Anna undret seg over. De nydelige øynene og de røde kinnene. Vakker var hun.

Minnet fikk Anna til å tenke på de nydelige øynene til Ole, hennes kjære ektemann. Øyne som fikk en helt egen glans når han kysset henne og fortalte at han var glad i henne. Det kommer noen tårer når ho minnes ektemannen. Som alltid hadde ett smil på lur.

Åå- nå sved det til i hennes bryst av smertende lengsel til hennes elskede som var stasjonert som soldat, for å forsvare sitt land i krig, så langt fra sin lille familie som gikk der og ventet på sin kjære pappa og ektemann så langt unna. Åh, la alt gå bra med min djerve, snille og gode mann-tenkte moren i sitt stille sinn, og la krigen stoppe opp, og la det bli fred på jord for all tid. Det var jo lov å be og, også håpe for dem alle tre, men også for landet Norge og all verdens folk og riker. Nå reiste de to seg for å dra derfra for å handle det de skulle og kunne få tak i av det de trengte mest til husholdningen deres. De måtte jo også gjøre det beste ut av dette livet de hadde i denne fæle krigs- situasjonen. Når vi kommer hjem skal vi sette oss ned å skrive brev til kjære pappa og fortelle hva vi opplevde i dag sa moren og kanskje ett fint bilde av oss som far kan trøste seg med så lenge!

Anna … Anna kaffen er klar. Anna åpnet øynene og så en pleier med blå klær rekke henne kaffekoppen. Du var langt inne i egne tanker sa pleieren mildt. Hva tenker du på?

Å, er det her jeg er ja, sa Anna, med en tåre i hver øyekrok; Anna var så langt borte i en vakker drøm om da hun var ei lita jente i lag med sin kjære mor, og Anna skulle ønsket hun kunne ha svevet enda lengre inn i fortsettelsen i lang tid! Men nå lever hun her og nå og må gjøre det beste ut av det. Men håper virkelig drømmen kan fortsette når hun legger seg i kveld!

Men det ble nok en helt annen drøm den natten, da var hun blitt 17 og skulle på sitt første ball. Igjen hadde mor sydd ny kjole, denne gang i rosa med hvit krage og med matchende sko og veske, det kriblet i magen av forventning.

Så vakker hun følte seg. I dag håpet hun på å treffe den rette. Hun hadde sett seg ut en sjarmør. Men problemet var at det var mange andre som hadde sett den samme sjarmøren også.
Hun visste han het Ole. Og var nyinnflyttet til stedet. Hjertet slo i brystet ved tanken på han.
Da hun kom frem var det allerede kommet en del folk, og hun skyndet seg bort til sin venninne Anne som sto og ventet på henne borte ved inngangen.

Sammen gikk de fnisende inn i dansesalen. De hadde vært bestevenninner siden de var små. Og hadde ingen hemmeligheter for hverandre. Inne i dansesalen spilte noen lokale karer på fele, trekkspill og gitar. Musikken var lystig og mange var allerede kommet seg på dansegulvet. Plutselig følte hun at noen så på henne. Hun snudde på hodet, og kjente rødmen krype opp i kinnene. Det var Ole som stod der og stirret på henne

Hun visste nesten ikke hvor hun skulle feste blikket i ren sjenanse, men tok seg i å gløtte opp på ham. Tenk, her sto han som hun hadde brukt dager, for ikke å si sene nattetimer å tenke på. Nå bød han henne opp til en dans, og hun hørte de spilte en rask polka. Anna hadde bestandig vært glad i musikk, og takten hadde hun inne. Ole viste seg å være en habil danser, og Anna følte at hun svevde rundt i lokalet i takt med Ole

Da polkaen nesten var slutt oppdaget hun at Emma var på vei mot dem. Emma var den peneste jenta på stedet, og alle guttene lå langflate etter henne.

Hei Ole, jeg vet og ser du er en flink danser så jeg jeg vil gjerne be om en dans med deg nå, om ikke det er for mye forlangt da. Emma overså Anna helt og lot som hun var usynlig der hun sto med Oles armer rundt livet ennå. Nei ikke ennå, jeg tar en dans til med Anna, så får se senere. Anna ble så glad inni seg at hun rødmet da hun hørte de ordene som hun mest av alt hadde ønsket å høre fra han. Emma lot som ingenting men Anna så i ett glimt at øynene hennes svartnet av irritasjon og sjokk for slikt var hun ikke vant til. Men Emma skulle vise han at hun var bedre enn som så og ville legge fram til en plan som nok helt sikkert fikk han til å reagere. Emma hadde sine tilhengere av andre gutter så hun ville få en av dem til å liksom sparke foten under Ole under dansen hans med den ‘gåsa’ Anna! Hun så gjorde og den minst interessante av gutta fikk og tok imot det oppdraget med iver over å ha blitt bedt av selveste populære Emma. Og selveste Emma var med på dansen, der de seilet i full fart sidelengs mot Anna og Ole og liksom falt mot Oles ene fot så Ole ble liggende med Anna over seg i en klump. Men Ole reiste seg opp, tok Anna i armene sine og børstet over kjole og hår til sin partner og sa; gikk det bra kjære. Anna svarte njaa jeg tror det. Flott for da kan vi to danse i hele kveld. For ingen andre vil jeg heller danse med, så høyt at Emma skubbet sin medsammensvorne langt unna av det store nederlaget, for den noe mindre populære Emma! For det var mange som hadde sett og forstått hele opptrinnet. Og slik kan det gå når man blir for ‘høy på pæra’.

Anna humret litt for seg selv i søvnen.
Pleieren som tidligere hadde servert henne kaffe var innom rommet hennes på sin nattevaktrunde, hun så på den sovende Anna som smilte i søvnen og sa til seg selv «i morgen må jeg jammen spørre hva Anna drømte»

Neste formiddag satt Anna i fellesstua og pratet med to andre beboere … En eldre mann satt i ene hjørne av stua og så på fjernsyn. Bonanza gikk på full guffe.

Anna forsøkte å se på programmet på tv-en, men ble fort henfallen til minner om sitt første ball og sin første store kjærlighet. Venninnen Anne hadde hun knapt hatt tid til å snakke med den kvelden. Hun var betatt av naboens Jon, og hadde tilbrakt det meste av kvelden på dansegulvet med ham. Men Anna hadde fått med seg de blussende kinnene og øyekastene de to hadde sendt hverandre

Hun så i øyekroken at Jon var på vei bort til Anne, men måtte også titte litt bort på Ole også. De nydelige øynene skinte mot henne. Som om det lå en hemmelig beskjed til henne, og som bare hun kunne lese. Den gutten ville hun ha. Hadde han bare kysset henne, hun ønsket det så inderlig … Nei, nå måtte hun komme seg inn i den virkelige verden. Det var mye aktivitet i rommet ved siden av.

Tenk at vi begge to fant våre utkårede den kvelden. Anna fikk en snill og hyggelig mann som hun fikk veldig mange gode år med. Kari, min venninne mistet sin Jon etter få år. Ja, ja slik er livet. Mens hun satt slik å mintes, hørtes en kjent stemme. Oldemor sitter du her og drømmer deg bort igjen. Den glade muntre stemmen til Kristine hørtes gjennom TV støyen.

Anna var øyeblikkelig tilbake i nåtiden, «Kristine, så koselig at dere kommer og hilser på Oldemor. Nå er det jammen lenge siden. «Jammen oldemor, sa Kristine, vi var jo innom her i går også, har du glemt det?»

Og det var sant. Anna hadde blitt merkbart glemsk i det siste. Det var så lett å glemme hvor hun hadde lagt fra seg veske og kam, men det meste i fortiden hadde hennes sto som spikret fast. Barndom, ungdom, egne barn, barnebarn og oldebarn hadde hun full kontroll på. Og for ikke å snakke om hennes livs store kjærlighet og beste venn, hennes elskede Ole

Kristine og søsteren Eva ble sittende og prate litt om løst og fast. Anna syntes virkelig det var veldig koselig å se dem. Men etter en stund vandret tankene igjen tilbake til tidligere tider. Det var så vanskelig å konsentrere seg lenge av gangen og disse unge menneskene pratet så mye. Det var vanskelig å følge med på alt. Tankene vandret til hjemmet hennes som alltid hadde vært så fylt av lyder og aktiviteter fra mann og barn og barnas venner. Senere også barnebarn og oldebarn. Hun tenkte på hvordan hun alltid var oppe en time før de andre sto opp. Hun pleide å tenne et lys og nyte en kaffekopp alene ved kjøkkenbordet mens hun beundret utsikten utenfor vinduet. Dette var hennes tid. Stillheten før den nye dagens oppgaver tok til.

Og oppgaver var det mange av. Barn skulle vekkes og det kunne ta tid, Harald var både treg og gretten om morgenen mens Kari alltid var blid og rask. Mat skulle smøres, både til mann og barn, før hun kunne gjøre seg klar til sin egen jobb. Men det var en herlig tid, mye motto og lek var det også. Inntil tragedien rammet dem.

I tiden etter tragedien ble ikke livet det samme som før. Det ble heller ikke snakket mye om den første tida, men i hjertet hadde hun det vondt. Når hun stod heime i alt arbeide og når hun var på jobb så gråt hun innvendig. Alle i familien hadde vanskelig for å snakke om dette, så hun og tok seg ofte turer i skog og mark for å plukke sopp eller hente andre ting som kunne brukes i mat når hun hadde tid. Der kunne hun finne fred og der fikk hun reflektere. Hun trengte enda mer tid for seg selv en tidligere en periode. Hun var sliten. Når hun kom hjem fra skogen lagde hun kjempegod mat og hun visste at det var til glede. Hun ville så gjerne at sine nære og kjære skulle ha det bra.

Det var tungt for dem alle etter at moren hennes døde, men spesielt for Anna som alltid hadde vært nært knyttet til sin mor, og barnebarna forgudet henne. Hun kunne hatt mange gode år igjen, hadde hun bare ikke bestemt seg for å gå i butikken akkurat den morgenen. Det skjedde så raskt! Hun hadde akkurat gjort seg ferdig med handelen og skulle runde butikkhjørnet for så å krysse veien. Det var lite biler på veien på denne tiden, så hun tenkte ikke på å se seg for. Melkebilen var alt for sent ute denne dagen og kom kjørende i altfor høy fart. Den traff henne hardt og nådeløst. Heldigvis rakk hun ikke lide. Anna sukket høyt og trakk pusten dypt der hun satt i sine egne tanker.

«Nei, nå er det på tide å ta en liten trilletur, så du får litt frisk luft». «Du sitter og drømmer deg helt bort, oldemor.» Kristine var temmelig oppgitt. Hun fikk ikke helt kontakten med henne lenger. Er du syk? Spurte Kirstine med en litt gråtkvalt stemme. Nei, bare så forferdelig trett.

I det øyeblikk vi kom ut i solen falt Anna på nytt inn i drømmer. Mine barn, barnebarn og oldebarn hadde overrasket Ole og Anna på 75 årsdagen sin med tur til Mallorca. Hele familien, stort og smått, stod vi der på flyplassen i Palma. Varmen omsluttet henne som en varm god klem da de, etter mye styr kom ut fra flyplassen. Dette var en helt ny verden.

Bare luktene som var så fremmed fasinerte henne. Anna likte de fremmede lydene. Ole så også meget fornøyd ut. Dette var godt for de begge. De gikk hånd i hånd langs strand promenaden.

Solen gjorde godt for en sliten kropp. Trygt og godt var det å holde min store kjærlighet i hånda, der vi kom gående, og slukte alle gode inntrykk der på stranda. Brune flotte kroppen til Ole var like vakker som den gang Anna traff han på festen for mange år siden.

 Etter alle disse årene kunne han fortsatt se på henne og få henne til å føle seg som hun var 17 år igjen. Forunderlig.

Kriblingen i magen hadde ikke kroppen glemt. Å som hun lengtet tilbake til den tiden. Hun smilte for seg selv, dypt inne i sine egne tanker, da Kristine fikk henne tilbake til virkeligheten: du smiler så godt, hva tenker du på, kjære deg? Hun smilte varmt der hun satt ved siden av henne. Ikke noe spesielt, vennen min. Ikke noe spesielt. Nå, fortell litt om hva som er viktig i ditt liv om dagen, Kristine min?

Kristine fortalte villig om livet sitt, hva hun bedrev dagene med og alle sine gjøremål, Anna hørte henne lengre og lengre vekk, tankene var tilbake til sydenturen hun fikk til sin 75 års dag.
Den dagen hun og Ole vandret på strandpromenaden hånd i hånd.
Ole hadde stanset opp og slått armene sine rundt Anna, hun hadde hvilt hodet inntil han. Plutselig hadde hun kjent at noen stirret på henne. Hun følte et skikkelig ubehag og hadde snudd seg, der stod hun, hva var det hun het igjen? Anna var sint på seg selv for at hun stadig glemte navn. Jo Emma var det, øynene hennes var like hatefulle som de var den gang for lenge siden da Ole hadde avvist henne på dansegulvet til fordel for Anna.

Livet hadde ikke fart vel med henne så Anna, den skjønnheten hun en gang hadde vært var ikke å se lenger. Anna tok seg selv i å synes synd på henne, hun så både ensom og trist ut.

Emma hadde blitt en gammel dame nå, og hennes ungdoms skjønnhet hadde forsvunnet, men hun var fortsatt en vakker og elegant dame for sin alder og pent kledd. Fasaden var viktig for henne. Ryktene ville ha det til at hun aldri hadde glemt sin ungdoms forelskelse. Hun hadde giftet seg med en mann som var ganske drikkfeldig og ekteskapet gikk overstyr. De fikk aldri barn, og Emma var blitt en bitter gammel dame. Nå kom hun gående mot dem. Hjelp!

Anna mer kjente enn så at Emma nærmet seg. Men før hun rakk fram til der de sto rakk Anna å tenke at ingenting eller noe, skulle få ødelegge den flotte ferieturen deres.

«Ole, er det virkelig deg?» Emma så rett forbi Anna og smilte til Ole og blafret med sine lange falske øyevipper. Du ser godt ut Ole» sa hun og la armen sin på hans, armen var full av armbånd og bling.
Og « Anna er det du, jeg kjente deg ikke igjen, du er blitt så gammel!» Anna kjente hun ble sint innvendig.
Sinne spredde seg i brystet hennes så det nesten var vondt.
Oldemor, oldemor, går det bra?» Lang vekke kunne hun høre en stemme. Anna ristet på hodet og prøvde komme seg tilbake til nåtiden, hun holdt seg til brystet og kunne kjenne sinnet og smerten rive.

Anna smilte varmt til Emma. «Ja, tiden setter sitt merke på oss alle. Det får vi ikke gjort så mye med. Så hyggelig å treffe deg her. Vil du ikke spise middag med oss i kveld så vi kan oppdatere hverandre på hva som har skjedd siden sist. Det må da være snart 50 år siden sist, eller hva? Du verden som tiden flyr.» Anna følte seg på ingen måte truet. Hvorfor skulle hun det? Se bare hva livet hadde gitt henne, gitt dem begge. De hadde vokst sammen de to. Som to bjørkestammer som hadde klamret seg til hverandre og blitt uatskillelige.

De hadde bestemt seg for å gå på den koselige restauranten som lå et par gater nedenfor hotellet de bodde på. De hadde vært der et par ganger allerede, og trivdes godt der med hyggelig betjening å nydelig mat. I kveld hadde de annonsert at det skulle være dans der, Anna hadde gledd seg på en svingom med mannen sin.

Endelig var det noe glede seg over igjen. Hun var i grunn god på å kose seg når alt kom til alt. For Anna var trua på kjærligheten det viktigeste og dansen med livet i oppturer og nedturer hadde gjort henne til en klok og varm dame.

Hun var innerst inne glad for at Emma hadde takket nei til middags invitasjonen. Hun ville ha Ole og familien for seg selv. Nyte den varme kvelden. Det var så deilig å slippe strømpebukser og ullundertøy.

Oldemor, sa Kristine, hva er det med deg i dag. Du virker så tankefull og drømmende.
Hemm, ja kjære, jeg tenker så mye på tida som var før, jeg har jo levd lenge og fått opplevd mye vet du. Akkurat nå tenkte jeg tilbake på sydenturen, som var så fantastisk å oppleve.
Det høres fint ut ja, oldemor.
Men se der borte i dammen, sa Kristine, der er det noen ender, vi har med noen boller så kanskje vi skal mate endene litt. Eva tok posen fra søsteren og begynte å smule opp noen av bollene. Se, sa hun, de venter på mat nå.
De to søstrene matet endene og Annas tanker gled igjen bakover i tid.

Ååå…. Anna husker. Nå må Anna le. Det er jo så fryktelig lenge siden. Anna seks år, kanskje syv. Hun gikk hjemover. Husker ikke hvor hun hadde vert. Det var grusveier den gang. Med gress og tusenfryd i midten. Anna tenkte: «Dette øyeblikket skal jeg aldri glemme.» Så hinket Anna ti hink, og knipset med fingrene.
Om en stund er dette lenge siden. Plutselig er Anna eldre enn mormor.
Akk, nå er jeg der. Den tiden, den tiden.
En ting, nå kommer det. Det er fryktelig lenge siden det og. Meg og mor skulle hjem fra en tur hos onkel Leif og tante Guri. Det var et forrykende vær …

Anna kjente vind og regnet som pisket mot ansiktet. Moren holdt henne hardt i hånden. Rundt de fløy blader fra trærne og små kvister. Det var vanskelig å puste og støvlene surklet, de var fulle av vann. Anna kjente kulden mot kroppen, de var begge våte inntil skinnet.

Tryggheten fra mora gjorde at det var greit likevel, men hun kunne ikke komme på at det hadde regnet og blåst så mye noen gang. Den dagen kom hun aldri til å glemme.

På radioen spilte de ‘Lille vakre Anna’ og Anna falt straks i tanker igjen. Hverdagen var full av forpliktelser, men en hobby hver hadde hun og Ole Hun hadde arvet sy ferdighetene etter sin mor, og i hver fristund hun hadde, tok hun fram symaskinen. Her tryllet hun fram de vakreste ting. Ole hadde sangen og koret sitt, med den fantastiske stemmen sin sang og traller han titt og ofte. Best likte hun da han, alltid med glimt i øyet sang lille vakre Anna. Hun kjente tårene presset på av savnet etter han.

Men det var nå en gang sånn livet var. Snart ville de nok møtes igjen, hun og hennes Ole. Det føltes ikke lenger som om hun hadde noen å snakke med. Både ungene hennes, barnebarna og oldebarna kom hyppig på besøk, det var ikke det. Men likevel … Hun hadde ikke lenger noen å dele de gamle minnene med. Ingen venninner i live lenger. Ingen som ville se de samme bildene som henne når de snakket om barndommen og oppveksten. Ingen som ville kjenne de samme duftene. Ingen som forsto hva hun snakket om når hun fortalte at bringebærdropsene ikke lenger smakte som de gjorde da hun var barn. For all ting luktet og smakte bedre før. Det var det i alle fall ingen tvil om! Det var en underlig følelse. Omgitt av mennesker, men likevel så alene.

Det smakte godt med ettermiddagskaffen, hun tok seg et halvt wienerbrød fra fatet som ble budt henne. Eva og Kristine takket for seg. Ser deg snart igjen, oldemor, sa de, ga henne hver sin klem og gikk mot døren.
Anna tok en bit av wienerbrødet, det var litt for søtt, men hun spiste opp.
Igjen gled tankene bort, savnet etter Ole var tungt. Tenk så mye fint de hadde fått oppleve, alle gangene i sin ungdom da de danset på fest, ja faktisk hadde de danset mye i alle årene hjemme også, spilt sine plater og danset. Hun kunne nesten kjenne Oles armer rundt seg. Han hadde vært en snill og hensynsfull mann. Ja, den gangen hun hadde falt og brekt høyre hånd, hadde han ikke visst hva godt han skulle gjøre for henne. Passet på henne og vartet henne opp. Sånt et fint liv de hadde hatt sammen.
Det smalt en kopp i gulvet og vekket henne fra drømmen. Hun på andre siden av bordet hadde mistet koppen, og Anna ble fasinert av de knuste bitene fra koppen som danset bortover gulvet, mens noen få kaffedråper spratt i været.

Anna vendte blikket mot vinduet og kikket ut og begynte å tenke på hvordan tidene hadde endret seg. Wienerbrødet gikk ikke akkurat ned på høykant. Hun savnet Ole helt enormt.

Nå kretset tankene om den dagen Ole hadde fridd til henne, hvilke vakker dag husker hun, sola skinte fra skyfri himmel. Hun hadde sett Ole komme gående nede i veien med en arm bak på ryggen og hun hadde barbent løpt ut for å møte han, hun trakk pusten så dypt over minnet at den flotte, gamle mannen på hennes høyre side ved kaffebordet dunket i henne og spurte om han skulle rope etter en pleier.
Men Anna var så dypt inni dette deilige minnet at hun overhørte han og sank fullstendig ned i minnet om Oles frieri.

Hjertet dunket i brystet. Hun hadde frieriet friskt i minnet. Ole var ivrig etter å vise hva han gjemte bak ryggen sin. De nydelige øynene hans lyste kjærlig mot henne. «Vil du gifte deg med meg, lille vakre Anna», spurte han med et stort smil. Anna var ikke et øyeblikk i tvil. «Selvfølgelig vil jeg det Ole min». Mannen ved siden av henne dunket Anna i siden og avbrøt de gode minnene hun hadde om sin kjære Ole.

 «Anna, jeg tror jeg ringer etter pleieren» sa mannen ved siden hennes, «bare sånn for sikkerhets skyld». Han så intenst på Anna og dro i snoren over bordet for å påkalle oppmerksomheten til pleierne som svinset rundt med kaffekannen. Anna så på han og forsto ikke helt hva han mente, hun var jo sammen med sin elskede Ole, men hun bet seg merke i øynene til den eldre herren vedsiden av seg, at hun aldri hadde sett det før, øynene hans var like vakre som Oles, hun sukket igjen og sank tilbake til minnene om frieriet.

Uff, hvorfor skal jeg bli forstyrret når jeg har så gode minner tenkte Anna forvirret. En sykepleier kom løpende bort til bordet. Den eldre mannen ved siden av hadde et bekymret blikk. Sykepleieren ristet på hodet og sa smilende til Anna. «Du er meg en fin en. Du har nok vært langt borte du, Anna». Koppen ligger knust på gulvet og kaffen …» Nei, nå får du kvile litt i sengen din.

Anna seilte ut av drømmen mens pleieren trakk henne lett i armen. Hun var tilbake i nåtiden. Anna, Anna, pleieren smilte i det Anna åpnet øynene. Er du i drømmeverden din igjen? spurte hun og så på Anna. Anna sukket, bet seg i leppen og kikket olmt rundt seg, ja er det blitt forbudt også nå? Anna kjente at hun rett og slett ble en smule irritert, det var nemlig ikke første gangen at hun ble vekket fra minnene sine. Anna kikket på pleieren, er det aldri fred å få her i dette forbaskede huset? Pleieren sendte Anna et nytt smil, jeg tror du skal hvile deg litt i sengen nå jeg, hvor er rullatoren din? Anna kikket om mulig mer olmt på pleieren, og sendte henne et kjapt og kontant svar, du vet godt at den står der den hører hjemme, jeg har sagt at den rullatoren kommer jeg ikke bruke før jeg minst er 95. Pleieren sukket, hjalp henne opp fra stolen og satte kursen mot Annas rom.

Anna synes det var godt å få slappe av med tankene sine. Der fikk hun iallfall være for seg selv. Hun følte det som om det var i går. Den nydelige skinnende ringen som lyste mot henne. Hun husker så godt dette kysset som brant på leppene hennes. Armene hans rundt seg. Alt føltes så godt å tenke på. «Ole min» sa hun høyt for seg selv. Og minnene kom hun til å bære i hjertet sitt for alltid. Hun tørket en tåre bort fra øyekroken.
En sykepleier kom inn og så tårene hennes som rant nedover kinnene. «Men Anna da, gråter du?» «Har du vondt noe sted?» «Nei da», sa hun og tørket bort tårene som ikke ville ta slutt. «Du skal få en pille så sovner du. Tror du er trett, jeg Anna mor».

Anna ble først irritert igjen, men tok seg i det og tenkte høyt for seg selv. Jeg begynner å bli så sliten. Pleieren så på Anna, strøk henne over håret og sa mildt. Det er lov å være sliten Anna, det virker som om du jammen har opplevd masse i ditt liv.
Nå må du prøve å sove litt og slappe av.
Anna la seg bedre på siden og sank fort tilbake til drømmene sine, først var det et virvar av minner om da hun og mor ble utsatt for et forferdelig uvær, dansen med Ole men Anna tenkte hardt og greide å gå tilbake til dagen Ole fridde, hun smilte i søvnen da hun var tilbake den dagen.

Da Anna hadde sovnet stod Ariane, pleieren som hjalp Anna og hadde fått en slik omtanke for denne vidunderlige gamle damen, og så litt på Anna og tenkte litt.
Så gikk hun til avdelingslederen og fortalte om sine bekymringer for Anna, at hun stadig oftere ga seg fullstendig hen til minnene om fortiden og gled mere og mere unna nåtiden.
Avdelingslederen hørte tankefullt på pleierens uttalelser og tenkte det var på tide å ta en prat med Kari, Annas datter som var hennes nærmeste pårørende etter at Ole døde.

Dagen etter kom Kari hastende inn på rommet hennes med frykt i blikket. Hun ble rimelig forvirret. Her satt hennes mor og en eldre herremann og pratet og lo. Men i alle dager, er det deg Håkon og hva gjør du her? Det viste seg at Håkon stod i koret sammen med far. God dag vesle Karimor, humrer han, jeg har nettopp flyttet inn her og kjente straks igjen Anna, skjønt hun ikke kjente meg med det samme. Men nå har vi to hatt en koselig prat om gamle dager.

Øynene til Anna glitret og smilet satt løst om munnen. Kari det var godt å se deg. Sett deg her sammen med oss du. Håkon og jeg satt og mimret om korstevnet de hadde arrangert selv og om alle de nydelige sangene som ble sunget. Håkon har lovet at han skal utføre en minikonsert i fellesrommet ved første anledning som kommer. Åh, det gleder jeg meg til. Annas humør kunne ingen klage på, hun så alltid positivt på det meste. Hun snudde seg til Håkon, husker du den gangen Harald sønnen min ble kalt ut til førstegangstjeneste sammen med sønnen din? Herre min hatt hvor vi bar oss Målfrid og jeg. Skulle tro vi aldri skulle få se guttene igjen. Det var slik vi kjerringer var på den tiden ser du Kari, litt hysteriske for barneflokken. Jeg husker godt når du skulle reise til en annen by for å gå på skole. Det var neimen ikke noe enklere det!

Uff ja, vi kjerringer kunne syte og klage iblant. Men vi jobbet og slet for å få det til med baking, sying og lapping av klær. Jeg lærte å sy av min mor, så vi fikk tiden til å gå. Ole måtte jo i hæren, så det hjemmet måtte vi ta oss av. «Ole, ja han var snill han». Sukket Anna. Jeg savner han veldig, men jeg har jo to flotte barn, barnebarn og oldebarn da; sa hun, med et bredt smil om munnen. Anna kviknet litt til da gamle Håkon pratet i vei om gamle dager. Hun så litt lysere på tilværelsene da. Kari satt med et lurt smil hun også. Kan hende det ble bedre nå.

Kari håpte det, hun håpet virkelig en samtalepartner som Håkon kunne hjelpe moren ikke forsvinne helt inni sin egen drømmeverden. Og det føltes trygt å vite at Håkon nå også var beboer på hjemmet.
Men innerst inne var Kari bekymret, tiltros for smilet hun ga sin mor da de mimret om tiden Kari reiset vekk for å studere, hadde hun en bekymret rynke i pannen da hun seinere gikk fra omsorgssenteret.

Anna og Håkon skravlet og koste seg en god stund. Brått gikk døren opp, og begge ble oppmerksom på en ny beboer som skulle flytte inn på deres avdeling. Pleierne støttet henne inn og hjalp til med bagasjen hennes. Da de kom nærmere så de hvem det var. Det var Emma! Gode Gud, skulle hun ikke få fred for den dama her heller! Hun kom forbi bordet deres og hilste kort. Hun så virkelig gammel ut nå og beveget seg dårlig. Borte var all sminke og staffasje. Hun ble hjulpet bort til en stol ved vinduet, og der ble hun sittende å titte apatisk på livet utenfor. Anna lurte litt på om hun kom til å få besøk av noen her. Hun visste at hun hadde en yngre bror, men han bodde med sin familie på en annen kant av landet. Selv fikk hun jo ikke egen familie. Hun satt der helt stille og all hennes kjølige eleganse var forsvunnet. Anna syntes hun skimtet en tåre i øyekroken hennes.

Anna falt i tanker om alle episodene der Emma hadde prøvd seg på hennes elskede Ole. Tankene gikk videre til den varme, flotte maidagen i 1956 da hun og Ole gav hverandre sitt ja. Kirken var fint pyntet, og familiene og vennene deres var samlet. Presten var en stiv og alvorlig mann i 60 årene, og hadde en tordnende bassrøst som ingen sovnet av.

Håkon kremtet og brakte Anna tilbake, «nå var du langt vekke». Anna tittet bort på Emma som enda satt og stirret ut av vinduet. Anna var neimen ikke sikker på om hun var særlig glad for å komme så nærme innpå Emma igjen, men samtidig var det ikke mye igjen av den Emma hun husket, den Emma som stadig forsøkte å innynde seg med Ole. Plutselig snudde Emma hodet og så rett på Anna med et blikk full av anger, sorg og smerte.

Anna syntes oppriktig synd på Emma der hun satt, hun så nesten litt for bortkommen ut, hun kjente på forbitrelsen over at hun faktisk fikk medlidenhet med den før så hovmodige kvinnen. Men dette var vel ikke stedet for gamle feider tenkte hun. Her på gamlehjemmet skulle alle le kose seg og ha det gøy. Samt at de skulle spille pleierne de pekene de kunne, det likte Anna. Hun likte lit action, og Emma var god på slikt, kanskje hun kunne skape en ny allianse. Få Emma med på noe helt sprøtt som fikk pleierne til å klå seg i hode? Anna smilte sitt lureste smil og satte kursen mot Emma.

Hei Emma, hvor koselig å se deg her. Jeg sitter her og tenker på hvor morsomt det var før i tiden og hvor utrolig kjedelig det er her på hjemmet. Kanskje vi to kan finne på noen sprell? Livet her blir kjedelig om vi bare sitter og drømmer. Emmas øyne fikk plutselig liv i seg og det lurte et smil i munnviken. Først usikkert men etterhvert større og større.

Hva har du til forslag da Anna? Egentlig syns jeg også det er gøy med sprell. Jeg lurte ofte hjemmesykepleieren. Emmas øyne glitret i et litt fandenivoldsk skimmer. Anna sukket tok sats og foreslo

Vi kan nekte å ta disse grusomhetene til piller vi får hver dag, sa Emma. Og lo så det runget over hele gamlehjemmet. Anna har ikke hørt så hjertelig og glad latter på lenge. De to som i mange år hadde vært tvilsomme til hverandre var plutselig blitt ganske gode venninner.

Og så tok Anna fram lommelerka fram og tok seg en slurk.

Pleierne likte ikke lommelerka til Anna. Det viste hun så alt for godt. Men dette var hjemmet hennes og ville hun drikke likør så gjorde hun akkurat det. Hun sendte den videre til Emma, så på henne og sa: Jeg, du og Håkon, hun pekte ut mannen som hun kjente fra før, burte egentlig ta oss en fest snart. Ledd og hørt Håkon synge gamle slagere. Vi kunne vært kordamer. Det hadde fått satt fart i leiren, det er så guddommelig kjedelig her. Hva sier du til det Emma? Skal vi få i stand en skikkelig fest? Pillene trenger vi for å holde ut lengst mulig, så vi får skape liv der vi kan. Anna så at Emma fikk dette utrykket i øynene. Det uttrykket hun hadde hatt når hun var bestemt. Ja jaggu sa du smør, det gjør vi. Vi lager fest. Anna hadde funnet en alliert, dette skulle bli gøy. Hun dro en stol nærmere Emma, nå måtte det planlegges.

Plutselig ble planlegginga uviktig. Anna husket den dagen med mor på kafé. Bare henne og mor. Hun holdt fast på minnet -. Det ble liksom en skatt. Kunne de andre se det på henne?? Hadde de andre også skatter ?? Hun ville finne ut mere. Nå hadde hun en oppgave. Usynlig, men viktig. For de andre og henne selv. Så rart fortid og nåtid spant seg sammen—

 Hun begynte å bli ør Hun hadde visst drukken litt for mye av lommelerka tenkte hun. Alle minnene, opplevelsene hun hadde gjenopplevd, samt livet, nå per i dag på heimen begynte å gå litt i surr. Men det hun ikke visste var at pleierne hadde tømt ut likøren og fylt den med vann i stedet og tilsatt romessens.

Anna kjente hun ble mektig irritert da hun smakte på eggelikøren i lerken. Hun var en voksen myndig dame, ikke fratatt noen bestemmelsesrett, selv om hun var på hjemmet. Og hun drakk ikke mye. Dette skulle opp til klage i ledelsen. Dette var direkte ulovlig og et overgrep mot hennes egen frie vilje som menneske. Hun satte seg ned med Emma og begynte å planlegge festen på avdelingen. De lo og lo. Dette skulle bli så gøy. Pleierne på vakt kastet seg med i planene, de var helt enige om at dette kunne bli gøy. De skulle hjelpe til med å få kokkene på kjøkkenet til å koke lapskaus til festen. Og den ene skulle høre med mannen sin som spilte i band om han kunne stille med gitar for anledningen. Hele oppholdsrommet fyltes sakte med liv og stemmer. Humøret steg på dem alle. Håkon foreslo at de kunne synge noen gode viser og øve litt til allsang til festen som skulle gjennomføres om 2 dager. Anna tittet rundt. Det skulle altså ikke mere til for å få liv i avdelingen. Det så ut som de fleste gledet seg til festen. Og flere involverte seg nå heftig i planleggingen. Den kvelden, etter Anna var kommet seg i seng, kom nattevakten inn til henne. Hun roste Anna for sitt engasjement og fortalte henne at det var hun som hadde spilt henne et pek med lerken. Litt for å ha det litt moro, det var ikke meningen å lage problemer. Og hun beklaget på det sterkeste. Anna så på pleieren klappet henne på hånden og sa; Ja, ja slikt kan det gå. Men Annas lure smil avslørte at dette skulle hevnes, det skulle bli mye moro på avdelingen fremover. Anna gled fornøyd inn i søvnen. Hun gledet seg til frokost i morgen, da skulle de legge siste planene og etter det skulle de øve på sangene, i morgen ble det nok en fin dag.

Dagen for den store festen var kommet. Anna satt i fellesstuen etter middagen med kaffekoppen sin og ventet på Håkon. Hun ble varm i kinnene og smilte litt for seg selv. Det gikk da ikke an å bli forelsket i hennes alder, tullejente! Hun fikk brått litt dårlig samvittighet da tanken på Ole dukket opp igjen. Men hun så for seg at han fulgte med på henne og ga henne et varmt smil: Livet er ikke slutt ennå, jenta mi. Lev det!
Døren fra rom nr. 114 gikk opp, og der kom Emma ut. Hun hadde enerom selvsagt. Anna ble glad da hun så at hun hadde funnet fram sminkepungen sin igjen. Det viste at livsgnisten var tilbake og hun hadde lyst til å pynte seg igjen. Hun hadde sotede øyne å knallrøde lepper. Anna måtte flire innvendig. Hun så mer ut som en forlengs avdanka prostituert enn den divaen hun trodde hun var. Men likevel, hun likte Emma. De gamle uoverensstemmelsene var for lengst ryddet unna etter mange dype samtaler de siste dagene.
Dagen før hadde Emma sittet og snakket med Gunnar fra C-avdelingen. Han hadde vært til sjøs i sine yngre dager. Han hadde jobbet som maskinist på et skip i utenriksfart som fraktet varer fra Asia og Afrika til Europa, og hadde masse fornøyelige historier å fortelle fra havnene han hadde vært innom. Anna hadde mistanke om at han var noe av årsaken til oppblomstringen hos Emma.
Hun gledet seg til i kveld. Det ville bli en fantastisk fest!

Det var kveld nå og festen skulle til å begynne men det var en person som ikke hadde dukket opp ennå!

Pensjonistkortet var på plass. De skulle åpne festen med kjente, kjære sanger. Slike som Anna og mor brukte å synge. Anna nynnet seg varm.

Men hvor var Emma?

Anna begynte kjenne en uro inni seg da Emma stadig ikke dukket opp.
Først kjente hun usikkerhet, gamle minner om Emma blaffet gjennom hukommelsen og Anna så seg rundt og så at Håkon heller ikke var kommet enda, men så ristet Anna av seg stikket av sjalusi. Det ble erstattet av en uro, tiltros for at Emma hadde vært sprudlende og aktiv i planleggingen og virkelig forsøkt dolle seg opp i dag som i gamle dager.  Anna humret litt for seg selv da hun tenkte på da Emma tidligere i dag hadde kommet ut av rommet, tiltros for dette hadde Emma en matthet i øynene sine og Anna viste at det var noe med Emma, skjulte hun noe eller var hun sykere enn hva hun ga utrykk for? Anna så seg tankefullt rundt på de feststemte eldre menneskene som satt og ventet på at partyet skulle starte.

Mens hun satt der i egne tanker ble Anna plutselig var to pleiere som sto og snakket like i nærheten. En ung mannlig pleier sa til sin kvinnelige kollega. «Anna er slik en søt gammel dame». Anna rettet seg opp i stolen. «Unge mann, unge mann» sa hun i et bestemt tonefall. «Jeg er nok gammel, men jeg vil ha meg frabedt å bli kalt søt!» I sitt stille sinn tenke hun: «Søt! Hun hadde ikke blitt så fornærmet på mange år. Hun var da virkelig ikke en tannløs og føyelig gammel dame. Hun hadde fortsatt sine meningers mot. Og hun skulle nok vise dem søt ja. Det lyste fandenivoldsk i de gamle øynene.

Anna hadde fått tilbake noe av den gamle gnisten nå som hun hadde truffet igjen mennesker hun delte minner med. Både Håkon og Emma. Helt utilsiktet hadde de tatt tankene hennes bort fra drømmerier om Ole og trukket henne inn i hverdagen hun levde i her og nå. Hun var tilstede i livet sitt igjen.

Men Anna undret seg enda hvor både Emma og Håkon var.
Plutselig gikk døren opp, der, endelig der kom Emma støttet av en pleier på en side og Gunnar fra c avdelingen på den andre siden, hun smilte litt skjevt, Pleieren plasserte Emma ved siden av Anna, og Emma sa med hviskende og litt uklar i stemmen til Anna, «jeg ble dårlig Anna, jeg trodde min tid var kommet, men ingenting skal holde meg vekk fra en fest.» Emma fikk et drag av sitt gamle jeg over seg.
Men Anna så det ikke, hun var opptatt av mannen som kom inn døra, først trodde hun det var Ole et øyeblikk, men det var Håkon, oppkledd i sin fineste dress med hånden bak på ryggen gikk han rett bort til Anna og smilte lurt.

Han rakte henne en rose samtidig som han stemte i med den kjære kjente sangen lille vakre Anna.

Hun rødmet, og så på han med skinnende blanke øyne. Han var så lik Ole når han smilte, og de skøyeraktige øynene.

Tenk at de skulle få være på samme sted og møtes i glede over hverandres selskap, kanskje i mange år enda. Anna ble fylt av en varm kjærlighet og øynene lyste, en tåre rant av pur takknemlighet.

Hun så mot bordet der Emma og Gunnar satt. Gunnar fortalte historier fra livet sitt på sjøen, og Emma lo høyt av alt han sa mens hun snurret på stettglasset med rødvin mellom fingrene.

Og Anna kjente på at usikkerheten og sjalusien fra ungdommen for lengst var borte. Det var rom for tre i dette vennskapet. Hun gikk bort og slo seg ned ved bordet sammen med vennene sine og snart lo de høyt alle tre.

«Venner» sa Anna. Ingen vet hva livet byr på eller når vår tid kommer til å gå videre, men la oss støtte hverandre og nyte livet og hverandre så lenge vi kan, skål mine venner, skål for livet og hverandre. Anna følte seg lykkelig innvendig nå, fullkommen, som om noe endelig falt på plass

Festen ble en suksess, alle koste seg og lapskausen smakte fortreffelig. De hadde drukket vin, Cognac og likør. Allsangen hadde runget til langt ut på kvelden, Håkon hadde vært forsanger, men det var mange som var gode å synge. Alt tydet på at de alle sammen hadde hatt en kjempekoselig kveld. De hadde ledd og danset, Anna hadde tilslutt blitt så sliten i bena at pleieren måtte hente rullatoren. Men i dag hadde Anna kjent at det faktisk var helt ok. Hun hadde hatt det alt for gøy på gamlehjemmets oppholdsrom til at en slik bagatell skulle ta fra henne humøret.

Langt om lenge hadde alle blitt hjulpet i seng, slitne, oppspilte og lykkelige hele gjengen. Anna hadde insitert på å være den siste. Hun unnet de andre den hvilen de kunne få. Pleierne gikk mellom rommene og hjalp til der de trengtes, og nynnet glade på sangene de hadde hørt utover kvelden. Da det ble Annas tur, diskuterte hun og pleieren ivrig at dette måtte gjentas som fast innslag med jevne mellomrom, for så gøy det hadde vært. Og så mange som hadde kost seg.

Anna lå alene i sengen på rommet sitt, hun kastet et blikk på nattbordet, der familiebildene sto, hun hadde en god familie, hun hadde hatt et godt liv. Livet gir og livet tar, sukket Anna. Hun kjente at hun var trett, men i kveld på en god måte. Hun lukket øynene og kunne i sitt indre høre en røst, en røst som sang Lille Vakre Anna om du vil. Til de tonene og med et smil om munnen sovnet Anna denne kvelden, med seg i tankene hadde hun opplevelsene hun skulle få fremover på hjemmet, det kom nok til å bli andre boller nå, og ikke mye tid å sitte foran vinduet og drømme om fortiden. Det hadde Anna ikke tid til, hun levde da bare en gang.

Hilsen alle oss som har deltatt fra Esterellas forum.

Innlegget Annas liv dukket først opp på Esterella - Spåtjenester | Tarot | Klarsynte | Spåere.

I vårt eget liv er vi alle en del av mange felleskap, og hver av oss spiller en viktig rolle i denne strukturen som vi som mennesker bygger opp rundt oss, om det måtte være i vennegjengen, foreldre- gruppen, familien eller andre arenaer. Vi tar alle i ulike sammenhenger på oss forskjellige roller i den strukturen av felleskap vi befinner oss i der og da, noen ganger er vi aktive og søkende, andre ganger er vi passive.

Man er alle ansvarlig for sin rolle i disse felleskapene og den posisjonen man velger å innta. Mange av oss sliter nok på noen arenaer, mens i andre sammenhenger glir man fint inn i sin rolle i det aktuelle felleskapet. Sammen er vi sterke, er ofte utrykk som blir brukt i mange av disse situasjoner.

Hvordan man velger å forholde seg i de aktuelle felleskapene er opp til hver og en av oss, men det er viktig for oss som mennesker å være en del av denne strukturen. Vi identifiserer oss ofte med menneskene vi deltar sammen med, og som regel er det også en felles misjon eller visjon som er bærer av et ønske om å drifte felleskapet videre fremover for å oppnå målet, misjon eller visjonen bak.

Rundt i Norge og verden forøvrig sitter mange og føler seg utestengt fra felleskapets makt. Man kjenner på ensomhet, fortvilelse og manglende pågangsmot. Hvorfor tillater vi egentlig dette mot oss selv, når vi havner i slike situasjoner? Verden er bygd opp av store og små felleskap, som vi fritt til enhver tid kan oppsøke. Det finnes alltid noe vi selv kan bidra med for å bli inkludert. Vi må slutte å ekskludere oss selv, lukke oss inne, men ta tak i de muligheter som finnes der ute, rett utenfor den lille døren vi ofte lukker og setter oss ned og kun gir næring til ensomheten og fortvilelsen.

For å kunne aktivt delta i felleskapet er det viktig at du først og fremst går frem som det beste eksemplet du kan være for deg selv. Jeg husker ikke nå om jeg fant denne liste på 7 punkter på nettet for mange år siden eller om jeg faktisk skapte den selv, men det er kjøreregler som jeg har forholdt meg til siden. Den har hjulpet meg mange ganger når jeg har stått i valgsituasjoner, endringer og ikke minst i det hverdagslige livet, hvor man ofte må være det beste eksemplet av seg selv man bare klarer. Disse kjørereglene har jeg nå lyst å dele med dere:

Du skal gjøre egne valg.

Valg kan mange ganger ha både positive og negative konsekvenser. Men til tross for det skal du velge, og du skal velge selv. Handlingslammelse fører deg ingen vei, og kanskje velger du feil, men VELG, så du ikke ender opp med at alle andre velger for deg.

Du skal ta ansvar for egne handlinger.

I den dypeste visshet skal du ta ansvar for egne handlinger, for hvert ord og enhver handling berører andre, derfor er det viktig at du selv står til ansvar for hva du selv gjør. Det er aldri noe som «bare blir/ble slik». Du er ikke et viljeløst menneske i hendene på en ubegripelig høyere makt.

Du skal ikke leke med følelser.

Hverken dine egne eller andres. Ikke noe er så dyrebar en gave som følelsene våre, og de skal behandles som det, med varsomhet og respekt. Man skal ikke spille russisk rulett, med egne eller andres følelser, ønsker du å leve risikabelt, er en ekstremsport som cliff diving eller fallskjermhopping heller å anbefale.

Du skal ikke la andre definere deg.

Definer hvem du selv er, kjenn dine egne verdier så godt at du står støtt selv om andre har helt andre verdier og gir uttrykk for at de er de eneste rette. Paulo Coelho sier dette så vakkert: «For å ha tro på din egen vei, trenger du ikke bevise at andres vei er feil.»

Kjenn dine egne behov.

Spør deg selv om dine grunnleggende behov blir dekket i den relasjonen du er i. Blir de ikke det, er det ditt ansvar å si fra om nettopp det. Mennesker er som regel ikke tankelesere. Hjelper det ikke si fra, er det ditt eget ansvar å fjerne deg og forlate den aktuelle relasjonen.

Kjenn dine egne grenser.

Si fra hvor de går, og la det få konsekvenser om de tråkkes over. Lar du grensene dine tøyes til stadighet, vet verken du selv eller noen andre hvor de til slutt går. Å flytte en grense må være din egen beviste beslutning, ikke noe du bare lar skje.

Kjenn din egen verdi.

Dersom du ikke verdsetter deg selv, kan du ikke forvente at andre skal gjøre det. Vær ekte og ærlig og stå for den du er.

Lytt til intuisjonen din.

Den ser og hører ting som ikke en gang kommer opp i bevisstheten, som ikke alltid er forklarlig, men som like fult er den rettesnor du skal ledes av. Hvor ofte står man ikke der med tanken, jeg visste det, jeg kjente det, hvorfor «hørte» jeg ikke etter. Intuisjonen ser sannheten.

Om vi alle tar ansvar for oss selv, og gjør jobben som skal til, vil dette forplante seg ut i de felleskapene vi daglig, ukentlig og månedlig befinner oss i. Det vil skape gode energier som fundamenterer gode fellesskap som igjen vil vokse sammen med oss.

Hilsen Nina

Innlegget Sammen er vi sterke. (Felleskap) dukket først opp på Esterella - Spåtjenester | Tarot | Klarsynte | Spåere.