Kommunisere med dyr

Hei alle sammen, Anita Gladeng her:)

Jeg vil bruke noen dager her på bloggen og fortelle litt om meg, hvem jeg er, og hvilke evner jeg har, og hvordan jeg bruker de. Jeg vil også fortelle dere historier fra mitt arbeid og da fra før jeg begynte her hos Esterella.

På hjemmesiden til Estrella kan dere lese en kort verson av hvem jeg er og her kommer den laaaange og mye mer spennende versjonen. Gleder meg veldig til å føre blogg her på forumet, og å få vise dere litt av innsiden, om ikke innsiden direkte til Eaterella, men i alle fall en innside av en klarsyt, med et livlig syn på livet. Jeg har gjennom årene opplevd mye rart, mye uforståelig, mye morro, og noe ikke fult så morro, og da med tanke på evnene mine. Jeg vil ta for meg en og en egenskap. Gå i dybden på disse og selvsagt også gi dere historier fra min verden.
Så i ukene fremover så vil jeg dele en og en evne med dere. Og håper dere vil følge meg og gi meg tilbakemeldinger på hva dere synes og mener.

I dag så vil jeg starte med den evnen som jeg først oppdaget, og en evne jeg trodde alle hadde.

KOMUNISERE MED DYR

Jeg har alltid hatt god kontakt med dyr. Jeg vokste opp i en søskenflokk på 5, og med 3 hunder og 1 katt. Dyrene har alltid gitt meg ro, de har gitt meg trygghet, glede og sorg.
Men når problemene dukket opp i mitt liv, var det alltid dyrene som var mine beste venner og som ga meg tryggheten jeg trengte, det var de som guidet meg videre. Jeg har alltid sagt at spesielt vakthunden som vi hadde når jeg ble født at han har vært min beste venn og læremester. Dette var en spesiell hund, og at også han hadde evner utenom det vanlige er det ingen tvil om. Dette skal jeg fortelle mer om litt senere.
Men først: Hva mener jeg med at jeg kan kommunisere med dyr? Jo jeg snakker med de akkurat som jeg ville snakket med deg, og jeg lytter til de akkurat som jeg ville ha lyttet til deg.
Jeg er nok litt sånn som dr. Dolittle

Som liten trodde jeg at alle kunne dette, for meg så var dette helt normalt. Jeg var vel nærmere 10 år før jeg forsto at dette ikke var noe alle gjorde.

Og det er vel ikke en hemmelighet at det er hunder som ligger mitt hjerte nærmest, men jeg kan snakke med alle dyr.
Når jeg arbeider med dyr, er det ofte at jeg ikke er fysisk sammen med de. Men jeg kan skru meg inn på deres energi, og snakke med de via energien.
Ofte så ber jeg eier sende meg et bilde, da er det mye lettere å få kontakt, spesielt hvis jeg får et bilde der øynene vises, hvor dyret ser rett inn i kamra. Den øyekontakten blir en spesiell kanal som jeg ikke kan beskrive hvorfor, eller hvordan den virker. Det er et bilde, men alikevell får jeg umiddelbart kontakt med dyret, og vi prater sammen. Og dyr er veldig åpne og lette og snakke med.
De fleste som tar kontakt med meg er de som har et dyr som ikke er i form, enten fysisk eller psykisk, og det at de har endret adferd. Jeg kan som sagt snakke med dyrene og få svar på hvorfor. Men jeg er INGEN dyrlege. Dette presiserer jeg alltid.

Hva sier dyrene?

Jeg spør gjerne hva som plager de, og da svarer de akkurat som du ville svart… eeeemmm nei det ville de ikke, for du ville svart; ingen ting, jeg har det helt fint, selv om du ikke hadde det helt fint. Men dyr er ærlige og direkte, de kommer med hva som er feil i klartekst.
Ett eksempel som jeg kan nevne er en kunde som sendte meg melding om at hun hadde problemer med 2 hunder som skulle på utstilling.
Hund en ble ikke kvalifisert pga. agresiv oppførsel. Hund 2 var blitt velig primadonna og sær.

Så jeg gikk inn på hund 1, en søt liten valp, jeg spør hva som er feil, og svaret kom kjapt og klart, jeg har vondt i munnen, og hunden sender på en merkelig måte et bilde av seg selv, hvor hun viser at det er snakk om en betennelse i tannkjøttet like ved hjørnetanna. Jeg videreformidler dette til eier, og det viser seg at hun har en liten betennelse etter felling av tenner, og at det sitter igjen en liten rot som gjør vondt. Og derfor var også hunden agresiv mot dommeren som ville se i munnen, den hadde vondt. Dette ble fikset og hunden ble kvalifisert, og en herlig leken og glad hund igjen.

Hund nr. 2
Når jeg tuner meg inn på henne, er hun raskt på, nesten før jeg får spurt sier hun at hun er sliten, at det er så mye bråk. Når jeg så spør hvor hun har vondt svarer hun; hodet, samtidlig sender hun meg bildet av hodet og jeg kan se at smerten lyser opp bak venstre øye. Jeg ber henne beskrive smerten og hun sier at det trykker og sprenger. Hvis jeg skulle oversatt det til hvordan jeg og du ville følt dette så ville jeg beskrevet smerten som det trykket du og jeg får når vi har bihulebetennelse.

Jeg videreformidler også dette til eier, hvor eier massere og pleier hundens vonde område. Og da trykket letter så forsvinner også primadonnanykkene, og hun er til bake som den gode hunden hun alltid har vært.

Nå skal jeg fortelle noe jeg ikke har fortalt eier;
Jeg har selvsagt gått inn på hundene i etterkant, og pratet med de, og det er så gøy, for de er så pratsomme. Og takknemlig for at jeg hjalp de. Og hvis du leser dette du som eier hundene, så de er noen sikkelige skravlebøtter og spøkefuler 🙂

Dette var gladhistorier, og jeg har mange av de, men med evnene kommer også andre siden.
Og som et lite barn så er det ikke alltid like lett å forstå. Ihvertfall ikke når du tror at alle de andre også kan høre hva dyret sier.

Jeg er født og oppvokst på landet, og på landet er det mus, og helt normalt å fange mus i felle,
men når du hører de som ikke dør med en gang, rope de og hyler i smerte, så er det grufullt,
og hvis du trodde det var bedre med gift….rotte/muse gift, nei de har store smerte og det er en grusom død. Jeg vil si mye verre enn å sitte fast i musefella noen timer før den omkommer.

Nå er det både vanlig og nødvendig å fjerne mus og andre skadedyr, og føler at jeg nå får dere til føle dere slemme, det er ikke meningen. Men grunnen til at jeg nevner dette er at for meg var dette helt jævlig når jeg som lite barn hørte dette og trodde at de andre ikke brydde seg om de fryktelige hylene og ropene. For jeg trodde de også hørte dette, men de gikk der og hørte absolutt ingen ting, så de har nok fått mange urettferdige tanker og sikkert også ord fra meg.

Også katten fanget mus og fugl, men dette plaget meg aldri, dette var mat og sånn var livet, katten måtte også få mat. Antagelig så gjordet dette meg ikke noe, for jeg pratet jo også med katten. Og katter har ord på seg for å være kloke og overlegene dyr, og ja de er det, ikke overlegene men kloke.
Og vår Usi som han het var en klok katt, klok og lojal katt.
Det var vel han som fortalte meg at ikke alle kunne høre han, det var når han hadde vært borte i flere dager og kom hjem hardt skadet etter en sloss kamp med rev.
Katten hadde store smerter, og måtte renses og sys sammen.

Min mor beordret oss ungene ut, mens hun tok seg av katten, hun renset og sydde han sammen, jeg kunne ikke høre katten, men det var nok mer på respekt av min mor, at når vi ble bedt om å gå ut, så forsto vi at det var alvorlig, og jeg blokkerte nok automatisk ut.

Når katten lå lappet sammen utslitt og delvis barbert og med store plaster og bandasjer over store deler av kroppen, får vi komme inn, katten sover og er helt stille. Min mor ga oss lar oss få et par minutter før vi må ut. Usi var dårlig et par uker før han var i grei form.
Jeg sitter sammen med Usi og ser barnetv, når han sier at mamma er en god dame at både han og vi er heldig som har henne, ingen tvil vi var heldig.
Mamma er ingen dyrlege, men en dyktig dame som kan det meste. Og som også hadde mine evner, noe jeg aldri fikk vite sånn direkte, men fra dyrene.
Men på dette tidspunktet viste jeg fortsatt ikke at alle kunne snakke med dyr.
Men Usi fortalte at han også var heldig som hadde meg å prate med, ikke alle hadde slike personer som meg og min mor rundt seg. Jeg forsto nok ikke hva han mente, men han skulle ha flere samtaler meg om dette seinere.
Jeg kjenner nå når jeg skriver her at det ikke er lett å gjengi samtalene jeg hadde med dyrene fra mine barneår, ikke det det at jeg ikke husker de, men jeg klarer ikke å gjengi det de sa, for med mitt barnesinn så oppfattet jeg det de sa på en annen måte enn hva jeg gjør i dag. Så når jeg skal fortelle med mine ord i dag, hva vi snakket om når jeg var barn, blir feil, for jeg finner ikke de rette ordene, men jeg vil fortsette å prøve, men det vil nok på en måte bli litt «falskt» for dialogen er ikke korrekt gjengitt, mulig det er kun i mitt hode, men da er dere advart:) men innholdet i samtalene har samme betydning og innhold, bare feil ord.

Jeg vil også gjerne fortelle en historie eller to om vår fantastiske Bruno, verdens beste vakthund.
Tror vi fikk Bruno rett før jeg ble født, så han hadde alltid vært der, han var en Rotwailer, en rase som er fryktet selv om den ser ut som en bamse og har et hjerte som en bamse. Bruno var min Beste venn uten tvil.
Og en vakthund som gjorde jobben sin. INGEN fikk røre oss ungene eller mamma.
Jeg er vokst opp på landet like ved en større innsjø på ene siden av huset og en strekt traffikert vei på andre siden. Mine besteforeldre bodde ca 700 meter leger bort. Så vi pleide selvsagt ofte å besøke de, og vi var lært til å følge den hvite stripa og passe oss for bilene. Men hver gang vi skulle gå til besteforeldrene ble ALLTID Bruno med. Og han passet på at vi holdt oss på eller utenfor og i grøfta av den hvite stripa. Prøvde vi å ta et skritt utenfor så var han der og dyttet oss inn.
Samme når vi var å badet i innsjøen, han var selvsagt alltid med der også. Og HAN bestemte hvor langt ut vi fikk svømme, og han svømte rund oss, eller sto på berget å holdt et årvåkent blikk på oss. Og var vi lenger ut enn han mente var ok, kom ha ut og dro oss inn. Og hvis vi var slitene kom han og dro oss helt inn. Og nektet oss ut igjen før vi var uthvilt og kommet i varmen.

En gang vi var å badet sammen med tante, så hadde Bruno fått oss alle på land, og tante var enig på å få litt varme i kroppen. Etter litt soling var i alle klar for mer lek i vannet, og vi skulle ta første mann utti, da Bruno blir veldig streng og nekter oss. Tante sier til han at nå kunne han slippe oss utti, nå var vi varme, men nei vi fikk ikke lov. Da sier Bruno, Anita fortell tante at det er flere store fisk her som ikke er trygt for dere.
Tante, Bruno sier det ikke er trygt pga. store fisker… tante blir litt stiv og går bort for å sjekke, da ligger det 2 store Gjedder i sivet rett ved der vi skulle gå ut. De ble fanget samme dag og viste seg å være 180 cm lange og vekta husker jeg ikke, grunnen til at jeg husker lengden var fordi de var 2 cm lavere enn pappa som er 182 cm.

En annen historie med Bruno er når vi ungene var hjemme alene en kveld, mamma og pappa var bare hos naboen så like i nærheten, men vi hadde Bruno, så ingen var bekymret. Det ringte på døra, like etter at mamma og pappa var gått og vi gikk for å åpne, da kommer Bruno og stiller seg mellom oss og døra, og som alle andre hørte så var det grov alvorlig knurring, og et blikk som var hardt. Men jeg kunne høre og forstå Bruno, han sa høylytt NEI ikke åpne den døra, det er ikke snille mennesker som ringer på.
Bruno knurrer fortsatt mot oss, noe som betyr at vi må høre på han. (det han sier er nå hører dere, dere får ikke åpne døra), Da hører vi de utenfor som sier at de er gått tom for bensin og trenge hjelp. Da knurrer ikke Bruno, han bjeffer med et bjeff som kommer helt fra magen, så grovt, at selv vi som kjenner han ble redd.
Det han sier er nå er det nok, kom dere vekk, her er det jeg som passer på. La ungene være.
De på utsiden drar kjapt.
Vi ringer etter mamma og pappa og forteller hva som hadde skjedd. Pappa og naboen går ut og får øye på dem, de går for å ta en prat med dem, i det de setter seg inn i bilen som sto parkert litt lenger nede i gata. Naboen titter inn i vindu bak på kasse bilen og ser at den inneholder noe som ser ut til å være store mengder tyvgods.
Pappa får ikke snakket med de før de drar, men de tok skiltnr. og ringte politiet. Bilen blir stoppet noen timer senere full av tyvgods.
Takket være Bruno så gikk det bra med oss.

Som sagt Bruno har en stor plass i hjertet mitt, siste historien jeg skal fortelle om Bruno er når vi skulle dra på hytta, en kjapp helgetur. Bruno skulle være hjemme så skulle bestefar lufte å mate han.
Husker når vi dro, da så Bruno så trist ut, jeg forsikrer om at vi kommer tilbake om 2 dager, jeg vet det svarer Bruno, hade og tusen takk. Sier han i det vi setter oss i bilen.
Lørdag ringer Bestefar, Bruno er dårlig, han vil ikke ut og vil ikke spise. Søndag kommer vi tidligere hjem, Bruno er meget syk. Pappa bærer han ut i bilen og skal kjøre han inn til veterinær i byen. Bruno klynker og ser på oss som står med tårene som renner i strie strømmer. Hade sier han.

Også jakthundene som står ute og som alltid bjeffer når vi går forbi, står helt stille, når Bruno bæres forbi, ikke en lyd kom fra dem….ikke før pappa skulle lukke døra på bilen, da kommer det to klare bjeff fra den eldste hunden; vi skal passe på dem, god reise……

Det var siste gang jeg så Bruno, han døde på operasjonsbordet.
Jeg vet at det ikke var noe vi eller noen kunne ha gjort, han hadde noen av Norges beste dyrleger, og
han var gammel og syk.
Kjenner tårene renner her jeg sitter å skriver,

Har du noe du lurer på med din firbeinte bestevenn, så skal jeg love å svare så godt jeg kan. Dette er en gave som er større enn noen kan forstå.

Klem Anita

Total Page Visits: 612 - Today Page Visits: 21